Hrotsvitha

Produksjon handlet om livet til nonnen Hrotsvitha av Gandersheim i Sachsen (Tyskland). Hun levde på 900-tallet og fra klosteret (i Gandersheim) skrev hun syv skuespill (kristne komedier) etter modell av den romerske dikteren Terent' skuespill. "Det finnes ingen sikre belegg for at henes tekster ble framført som teaterforestillinger. Noen forskere mener at tekstene er rene lesedramaer, andre har lansert teorier om at Hrotsvithas skuespill ble framført som figurteater." (Anne Helgesen, 2003:71).

Skue- og figurspillere var Anne Helgesen og Nina Bendiksen, henholdsvis som  Hrotsvitha og  abbedissen Gerberga.

Giver: Anne Helgesens private arkiv. 

Kilder: Sceneweb. Anne Helgesens private arkiv. 1991-2011 Figurteatret i Nordland, Orkana forlag as, Stamsund. 

Helgesen, Anne (2003): Animasjonen-Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie. Dr. Art-avhandling i teatervitenskap,UiO.

Helgesen, Vibeke og Wang, Ragnhild (2000): Den magiske hånd, dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag, Oslo.

Transportert: 21. 01.2022 

Den svenske figurmakeren Arne Högsander skapte figurene. Han valgte å bruke bysantisk ikonkunst som forbilde til helgenfigurene med stiliserte uttrykk og frontal stil som ortodokse figurer ofte har. Hode og hender ble høyst sannsynlig skåret ut i tre. Hodebekledning, kappe og nonnedrakt var i tekstil.

"Figurene ble spilt åpent, samtidig som figurførerne i rollen som Hrotsvitha og Gerberga behandlet figurene med religiøs ærbødighet og tilbad dem." (Anne Helgesen, 2003:72).

Vurderingen er gjort på bakgrunn av foto. 

Det er Hrosvitha som er avbildet.  Den andre liggende figuren er høyst sannsynlig også en hanskefigur. 

Håndstillingen er klassisk med pekefinger i hodet og de andre fingrene til figurspilleren er fordelt på figurens høyre og venstre hånd (og små armer). 

Det er hånden som gjør spillet/det sceneiske uttrykket, men ikke uten at figurspilleren med hele sin kropp gjennom emosjonalitet og bevegelser samhandler med teaterfiguren. 

"Min intensjon var å vise at de hellige, stiliserte figurene med sitt stive bevegelsesmønster ikke var særlig veleignet for figurspill. Men til vår overraskelse hadde de en terk effekt." (Anne Helgesen, 2003:72).

"Det viste seg å være mye sprengkraft i den opprinnelige teksten. Hrotsvithas drama var på mange måter forut for sin tid. Hun tilla kvinnene både intellekt, lyst og egen vilje. Temaet var dyptgripende og eksistensielt: Kan menneskets religion ses adskilt fra dets kropp og dets seksualitet? Hva er sann kjærlighet?(...) I en scene forekom en mannsdukke med en stor utildekket papp-penis. Dette ble for sterkt for Kirkens menn. Vondordene haglet: Kjettersk teater! Uverdig! Blasfemisk! Historien så ut til å gjenta seg. Slik dukketeatret under reformasjonen ble bannlyst i kirken, skjedde det tilsvarende i 1993: Publikum sviktet. Kirkens folk kom ikke, siden dette var teater. Teaterfolk kom ikke, fordi forestillingen utspant seg i kirkerommet. Det ble en følelsesladet diskusjon i pressen, og for å tilfredsstille motstanderne av dukker med kjønnsorgan, så Anne Helgesen seg nødt til å fjerne papprøret. Den usensurerte versjonen ble likevel tatt i mot på musikkfestivalen i Bodø med stor begeistring." Helgesen og Wang, Oslo 2000:377.