Peer Gynt (1992)

FiN skriver i jubileumsboken: "Om drømmespinneren Peer, som har en far som drikker og en mor som fortviler, som lever som han lyver. Hans kamp mot hele bygda, mafiaen, en arabisk røverbande, psykiatere, uhyrer og troll, og ikke minst hans kamp med seg selv. Vil han slutte å lyve seg unna og bli den som Solveig vet at Peer egentlig er?" (2011:44).

Denne produksjonen var basert på den europeiske tradisjonen med gatedukkleteater.

Ole Bruun-Rasmussen og Jaap den Hertog var figurspillere. 

Kilder:

Figurteatret i Nordland.: 1991-2011 Figurteatret i Nordland (2011), Orkana forlag as, Stamsund.

Helgesen, Anne (2003): Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbanelse. Norsk Figurteaterhistorie. Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, Institutt for musikk og teater, UiO.

Figurmaker og figurspiller Jaap den Hertog. 

Transportert: 04.02. 2022

Hodet til Peer og de andre figurene i denne produksjonen ble støpt i latex - et gummimateriale med varighet i ca. 10 år. Forut for selve støpingen må det lages en form i leire (eller plastellina). Peer hadde en underdrakt av vattert stoff/polyester, og en overdrakt sydd av en oppklippet dongribukse, en skinnjakke, og en rødstripet og falmet t-skjorte. De egenproduserte Converse tøysko var av skumgummi dekket med "hud" av casco gulvlim. Ermene var hule og tilpasset tommel og pekefinger, det var innvendige mansjetter som ble laget av papp fra melkekartonger. Hendene ble laget av skumgummi på et ståltrådskjelett, dekket med hud av casco. 

Ifølge Jaap den Hertog (figurmaker) var Peer utstyrt med kjepp til å denge med og Kaspers pukkelrygg var erstattet med dårlig holdning som ble til en slags pukkel.

Ifølge figurmaker var Peer en hanskefigur med en kort stang i hodet. Han var inspirert av den europeiske markedsteater-tradisjonen, og går i fotsporene til de kjente 'heltene' som den franske Guingol, den engelsek Punch og den tyske Kasper.  

Jaap den Hertog begrunner valget av Peer Gynt slik: "Det kan hende at Ibsen aldri hadde skapt Peer Gynt om han ikke hadde vært i Italia og sett markedsteater med den italienske Pulchinella-figuren, de har så mange felles trekk at det godt kan være snakk om en felles påvirkning. Begge er rene egoister, klubber ned andre og blir selv klubbet ned, og de lurer seg stadig unna døden... (Stenmark 2000: 19).

Spillet foregikk inne i en tradisjonell figurteaterboks med skjulte spillere, men man løste opp i den tradisjonelle formen ved å la spillerne opptre utenfor boksen, og da var spillerne synlige sammen med figurene."  (Anne Helgesen: 2003:172).