Don Christobal

Hvilke andre teaterfigurer?

I Adresseavisen, Trondheim 5. spetember 1970 skriver Vibeke Helgesen følgende: 

"Don Christobal er en gjerrig, andalusisk adelsmann som på sine eldre dager finner ut at han skal til å nyte livet. Til det formål kjøper han etterhvert tre koner, men da han lider av den skebnesvangre skavanken å sovne med en gang han legger hodet på puten, så våkner han gjerne om morgenen prydet med det ene gevir flottere enn det andre ... Alt hva teksten rommer av barokk komikk - men også en understrøm av medfølelse med den gamle, som er så alderles hjelpeløs i ungdommens lek - greide teatrets personale å forløse i et suverent ensemblespill."

Kilder: Riksteatrets arkiv. Adresseavisa (5.9.1970). Katalog over Tandarica Teatrets produksjoner (1949-1969), v/Mona Wiig. 

Giver: Riksteatret. Mona Wiig.

Transportert: 20.5.k 2021. 

Hodet ble laget av isopor og forsterket med boullsgas og lim. Det ble deretter trukket med en grovmasket tekstil. Det kan nesten se ut som om tekstilen ble  strikket av grov hamp. Naturfagen ble beholdt. Denne, og de andre teaterfigurene i produksjonen, var stert stilisert. Don Christobal hadde en  overdimensjonert nese, to små øynene plassert ved neseroten og en lang bart trukket med tekstil. Den kunne beveges opp og ned. Formen på kroppen var nærmest en firkantet 'sekk' som de to smale armene var festet til. Fire fingre laget i tre stakk ut av ermene. 

Stilistisk assosieres denne og de andre stangfigurene i produksjonen med den spanske maleren Joan Miró.

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto. 

Don Christobal var en stangfigur med små og tynne armer og små hender  med stang festet i hver hånd. Disse armene hadde små bevegelsesmuligheter. Det var først og fremst hode som kunne gjøre tydelige og markante bevegelser, og til disse hører også barten med. Hodet var plassert foran kroppen og muligens har stangen, som hodet var festet til, vært bøyd. Det var ingen komplisert konstruksjon på denne figuren, men den var enkel og uttrykksfull. 

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto. 

Helgesen skriver videre i samme artikkel: 

(...) " og dukkene - ja, de var et kapittel for seg.  - Store stangdukker, med hoder nesten i naturlig størrelse og den sinnrikeste mekanikk under sine storrartede kostymer. - Med særlig glede minnes man Don Christobals husholderske, et sant mirakel av skadefryd, av og til gledet hun seg i den grad over sin husbonbds videreverdigheter, at hodet hennes ålet seg helt ned til føttene - et kunststykk, som neppe noen levende skuespillerinne ville være i stand til å gjøre efter  ...."