Doktor Johann Faust

På fotoet ser vi Doktor Johann Faust som ble spilt av Alf Hallgren. Sammen med ham er Hans Wurst, en farende spilloppmaker, ifølge programmet til produksjonen. Denne rolle ble spilt av Agnar Mykle.

Vi viser til de andre hanskefigurene som er registrert under denne produksjonen. Disse er: Heksen og Mefisto.  

Kilder: 

Helgesen, Anne M.(2003): Animasjonen - Figurteatrets velsigfnelse og forbannelse. Norsk figurteaterhistorie. Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, Institutt for musikk og teater, Universitetet i Oslo.  

Jane og Agnar Mykle (1954): Dukketeater, Gyldendal Norsk Forlag.

Riksteatretsarkiv  Giver: Riksteatret. Transportert 23.4. 2021.

Stiftelsen Modums Blaafarveverket (2006): Dukketeater underveis. Familien Mykle og Norsk Dukketeater. Boken er tykket i anledning av utstilling på Blaafarveværket.

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen (2000): Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene, Pax (2000:192).

Hode og hals ble formet i plastellina og deretter ble det støpt med biter av avispapir/alt. bomullsgas og lim. Den tørkede støpningen ble så skåret i to (bak eventuelle ører) for å fjerne plastellinaen. Deretter ble de to delene limt sammen igjen. Muligens ble hodet sparklet og deretter ble det malt og karkatertrekkene fremhevet. En liten sylinder tilpasset figurspillerens pekefinger (vanligvis) ble festet i halsen på figuren. 

Til de fleste typer hanskefiguere må det syes en underdrakt av et tynt bomullsstoff tilpasset figurspillerens hånd. Underdrakten ble festet til halsen på figuren. Overdrakten til Doktor Faust (ihvertfall én av dem) var sydd i lilla silke med en kappe over og med et eggehvit skjortebryst. På hodet hadde han en 'akademisk' hatt, med fire kanger og en lang dusk.

Vurderingen er gjort på bakgrunn av flere foto.

Konstruksjonen var en klassis hanskefigur og Jane Mykle, som laget de fleste teaterfigurene for familien Mykle, bygget konstruksjonen over én og samme  lest, jf. materialtyper ovenfor. 

Det er flere mulige håndstillinger for en hanskefigur, men den vanligste er at hodet plasseres på pekefinger (det må sitte godt for ikke å falle av). De andre fingrene fordeler seg til figurens høyre- (lillefinger, ringfinger og langfinger) og venstre hånd/arm (tommeltott). Hånden må ha et sikkert grep om figuren og drakten må ikke være for stram eller for løs. Et godt grep om figuren gjør at bevegelsene blir mer presise. 

Vurderingen er gjort på bakgrunn av flere foto. 

Når det gjelder manus til Doktor Faust og djevelen skriver Helgesen følgende (i fotnot 104): "Det dreide seg om Max Jacobs Das alten Puppenspiel von Dr. Faust og Tille Schmidt-Zieglers Das Puppenspiel vom Dr. Johannes Faust. (Brev fra Mykle 28.03. 1954). (2003:157).

I boken dukketeater underveis siteres det følgende fra Dukketeater (av Jane og Agnar Mykle):"Bare i ytterste nødsfall (f. eks ved krig, okkupasjon og hungersnød) burde De bruke dukketeater til religiøs eller politisk propaganda. De skulle heller ikke, i utrengsmål,bruke dukketeater til å fort- elle ungene at de skal drikke tran, pusse tenner, tørke av seg på bena og ta av seg når de kommer inn. For alt dette har ungene hørt før, de kjenner det - ofte inntil besvimelse - de anser det, med rette som mas." (2006:18-19).

Ifølge Anne M. Helgesen fikk forestillingen god respons på premieren."Men utover landet vakte den raseri og avskysreaksjoner, særlig blandt lærere. Helvetesdebatten som teolog Ole Hallesby hadde startet var fremdeles varm. Det å vise djevler i barneforestillinger fantes det hverken tradisjon eller forståelse for i Norge. Reaksjonene var ikke bare fordømmende. Mange likte forestillingen, og mange berømmet det kulturhistoriske arbeidet Mykle gjorde ved å omplante den tyske Fausttradisjonen til Norsk jord. Riksteatersjefen Fritz von der Lippe ga Mykle offisiell støtte både moralsk og kunstnerisk." (2003:158).