Jørgen Tesman

Ifølge Ragnhild Wang og Vibeke Helgesen var Tesman "en storkjeftet bikkje med plirende øyne". De skriver at det ble valgt en ekspressiv form. "Teksten skulle tas på alvor, med all vanlig respekt for ordet, men relasjonene i spillet ble tøyd ut over hva som hadde vært mulig å forestille seg. Dette forutsatte en dukkemaker med særlig talent og dristighet, og Lisbeth Narud fikk oppgaven." Hun valgte å ilegge karakterene animalske egenskaper.  

Rollen som Jørgen Tesman ble spilt av Knut Wiulsrød.

Sceneweb viser til de andre figurene fra produksjonen som er registrert i databasen. Disse er: Hedda Tesman (Gabler), Eilert Løvborg, Assessor Brack, Fru Elvsted og Frk. Juliane Tesman.

KILDER:

Oslo Nye Teater. 

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen: Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag 2000, (321).

Giver: Oslo Nye Teater. Knut Wiulsrød.

Transportert 01.07.2020.

Hodet til Tesman ble formet i isopor eller et lignende plastmateriale. Deretter ble det forsterket med bomullsgas og lim. Hodet var overdimensjonert i forhold til resten av kroppen. 

Lisbeth Narud, som var scenograf, figurdesigner og figurmaker, har ikke hatt til hensikt å gjøre overflaten i ansiktet jevn eller glatt, snarere tvert imot. Hun har fremhevet rynker, sting, overlappinger av stoff i teksturen, noe som ga karakter til ansiktet. Hodet var pæreformet og den smaleste delen var pannen. Nesa var stor og klumpete og øynene små og de satt høyt oppe i ansiktet. Håret var nærmest noen klumper sydd av hvit tekstil, og munnen var som et stort gap med en synlig tanngard. Munnen var bevegelig. Bortsett fra pupillene var hodet og håret hvitt.

Tesman var kledd i dressjakke og bukser som var mønstrete og okerfarget. Under dressjakken hadde han en hvit skjorte med en rustfarget sløyfe i halsen. Han hadde brune sko på føttene.    

Konstruksjonen til Jørgen Tesman var en bunraku-inspirert figur. Det vil si at figurspilleren holdt figuren foran sin egen kropp og var delvis skjult av den fysiske figuren. Tesman hadde et solid håndtak bak i hodet og et annet håndtak i rumpa. Denne konstruksjonen gav figurspilleren og figuren et stort register av bevegelser de kunne spille på. Armene og beina hadde neppe noe styringsmekanisme. De beveget seg fritt med figuren. Figurspilleren kunne også bruke den ene armen sin til å gestikulere med figurens arm eller alternativt et ben.

Figuren hadde et bevegelig ledd i hodet/halsen. Den hadde et stabilt eller massivt brystparti, og videre hadde den bevegelighet i midjen, stabilitet i hoftene og ledd i festet mellom lårene og bekkenet.

Ragnhild Wang og Vibeke Helgesen skriver videre: "Forestillingen vakte oppsikt blant kjennere, og mange gav uttrykk for at dukkene gjorde det mulig virkelig å se Ibsens figurer. Uttalelser fra forfatterens sønnesønn, Tancred Ibsen, var et kompliment som varmet: "Dette ville gamle Henrik ha likt".  

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen: Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag 2000 (312).