Alonso, kongen av Neapel

Alonso er nummer to fra venstre på fotoet. Det er usikkert hvem de andre tre figurene er, men vi tipper at figuren lengst til venstre er Gonzalo, en gammel rådsherre. Nummer tre og fire fra venstre kan være Sebastian, Alonsos bror, og den fjerde Antonio, Prosperos bror.  

Alonso ble spilt av Knut Wiulsrød, Gonzalo av Hans Rønningen, Sebastian av Stein Kiran og Antonio av Per Skjølsvik.  

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert under denne produksjonen. Disse er Miranda og Trinculo. 

Kilder: Oslo Nye Teater. Programmet til produksjonen Stormen. 

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 07.08.2020.

Alonso hadde et håndtak festet bak i hodet. Dette var figurspillerens styrings- og spillegrep. Han hadde også et ledd i overgangen mellom halsen og skuldrene slik at hodet kunne beveges i flere retninger. Rundt halsen hadde figuren en ruvende hvit krage laget blant annet av tyll, blonder, silke og strutsefjær. 

Klesdrakten var sort med poseermer som hadde striper av sølv. I likhet med de andre figurene i denne produksjonen, var hendene til Alonso svært tynne. De var konstruert av metalltråd, trukket med et hudfarget gummimateriale. Muligens var det en styringsstav i albuene til figuren. 

Hodet til Alonso ble høyst sannsynlig skåret ut i isopor og forsterket med silkepapir og lim og deretter malt. Han hadde et strengt uttrykk i ansiktet, lav panne, innsunkne øyne og blank isse. Håret var kuttet ved ørene, neseborene var usedvanlig store og munnvikene var bøyd nedover.

Figurspilleren holdt figuren foran sin egen kropp og var således delvis skjult for publikum. Denne konstruksjonen gir også muligheter for figurspilleren til å være synlig sammen med figuren.

Alonso er kategorisert som en bunraku-inspirert figur. Bunraku er navnet på klassisk japansk figurteater. (For mer informasjon om japansk bunrakuteater, se og les om figuren Youkiko).

I programmet skriver teatersjef Kjetil Bangnsen følgende:

"Stormen er antagelig Shakespeares siste skuespill. Hans avskjed med teatret. Trollmannen bryter sin tryllestav, forlater scenen og trekker seg tilbake til virkeligheten. 

Det er et skuespill fylt av poesi, vemod, grusomhet og magi. Og skulle det være et Shakespeare-skuespill som egner seg for figurteater, så må det være nettopp dette. På Prosperos øy (Prospero er en trollmann og den rette hertugen av Milano, red. tilføyelse) lever luft- og jordånder side om side, her finnes mennesker i alle figurer."

Barthold Halle skriver også i programmet:

"Vi har tenkt slik at Prospero er et slags selvportrett, og Prosperos øy er teatret. Dikteren ser tilbake på temaer han har vært gjennom tidligere: maktens ødeleggende innflytelse på dem som har den, den rene kjærlighetens alltid nye muligheter, humoren og kraften og skitten i folkedypet. Det er som om han sier: 'Jeg vet alt om dette, jeg kan min kunst og er berømt med rette, men under evighetens synsvinkel er det så merkelig ubetydelig'.

Vi spiller Stormen med dukker, og det passer godt med vår lesning av stykket. Dukkene blir egentlig til i det øyeblikk de blir satt i gang, tatt i bruk av sin herre og mester."