Trinculo

Trinculo ble spilt av Marianne Edvardsen. Hun spilte også rollen som Miranda.

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert unnder denne produksjonen. Disse er Miranda og Alonso, kongen av Neapel.

KILDER:

Oslo Nye Teater. Programmet til produksjonen Stormen. 

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 07.08.2020.

Hodet til Trinculo var skåret ut i isopor, forsterket med silkepapir og lim og deretter malt. Her har bruken av silkepapir og lim ikke bare forsterket ytterflaten på ansiktet, men også gitt ansiktet karakter i form av rynker, med andre ord et slitent uttrykk. En syntetisk hårmanke var plassert på toppen av det runde hode med høye kinnben og innsunket munnparti. 

Det er lite som er synlig på fotoet av drakten til figuren. Det som vises kan tyde på at den var enkel og laget av bomull eller lin, en grovere stofftype. 

Hendene, som var av bøyelig metallmateriale og dekket med gummimasse, kunne gripe rundt flaska som Trinculo satte stor pris på.

Konstruksjonen til Trinculo var et håndtak bak i holdet som var figurspillerens styrings- og spillemekanisme. Han hadde trolig et ledd i halsen slik at hodet kunne beveges i flere retninger. Trolig var kroppen en enkelt drakt festet til hode/hals, og hengende foran kroppen til figurspilleren. 

Hånden og fingrene var laget av bøyelig metalltråd dekket av et gummimateriale. Trolig var det festet en styringsstang i albuen på figuren.

Figurspilleren holdt figuren i stor grad foran sin egen kropp og var således delvis skjult for publikum, men denne konstruksjonen gav også muligheter for figurspilleren til å være synlig sammen med figuren.

Trinculo er kategorisert som en bunrakuinspirert figur. Bunraku er navnet på klassisk japansk figurteater. (For å vite mer om japansk bunrakuteater, se figuren og forestillingen Youkiko.)

I programmet skriver teatersjef Kjetil Bang-Hansen følgende:

"Stormen er antagelig Shakespeares siste skuespill. Hans avskjed med teatret. Trollmannen bryter sin tryllestav, forlater scenen og trekker seg tilbake til virkeligheten. 

Det er et skuespill fylt av poesi, vemod, grusomhet og magi. Og skulle det være et Shakespeare-skuespill som egner seg for figurteater, så må det være nettopp dette. På Prosperos øy (Prospero er en trollmann og den rette hertugen av Milano, red. tilføyelse) lever luft- og jordånder side om side, her finnes mennesker i alle figurer."

Barthold Halle skriver også i programmet:

"Vi har tenkt slik at Prospero er et slags selvportrett, og Prosperos øy er teatret. Dikteren ser tilbake på temaer han har vært gjennom tidligere: maktens ødeleggende innflytelse på dem som har den, den rene kjærlighetens alltid nye muligheter, humoren og kraften og skitten i folkedypet. Det er som om han sier: 'Jeg vet alt om dette, jeg kan min kunst og er berømt med rette, men under evighetens synsvinkel er det så merkelig ubetydelig'.

Vi spiller Stormen med dukker, og det passer godt med vår lesning av stykket. Dukkene blir egentlig til i det øyeblikk de blir satt i gang, tatt i bruk av sin herre og mester."