Eilert Løvborg

Instruktøren Barthold Halle minnet ensemblet om det Ibsen lar professor Rubek si i skuespillet Når vi døde vågner: "Utenpå er det denne slåede likhet som det heter, og som folk står og gaper forbauset på - men i sin dypeste grunn er det aktverdige hederlige hestefjes, og envise eselsnuter og slukkørete, lavpannete hundeskaller og meskete svinehoder og slappe, brutale stutekontrafeider også iblant."

Tekstfragment fra programmet til Hedda Gabler ved Barthold Halle. 

Sitatet skulle bli en rettesnor for tolkningen av karakterene og slik ble Eilert Løvborg, med sitt oppblåste selvbilde, til en løve, eller "dyrenes konge", ifølge Anne M. Helgesen (2003:373). 

Eilert Løvborg ble spilt av Stein Kiran.

Sceneweb viser til de andre figurene som er registrert i databasen. Disse er: Hedda Tesman Gabler, Jørgen Tesman, Assessor Brack, Fru Elvsted og Frk. Juliane Tesman.

KILDER:

Oslo Nye Teater. 

Helgesen, Anne M. Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk figurteaterhistorie (2003:373). 

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen: Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag 2000:(321).

Giver: Oslo Nye Teater. Knut Wiulsrød.

Transportert 01.07.2020.

Hodet til Eilert Løvborg var trolig skåret ut i isopor og deretter ble ansiktstrekkene formet av tekstil, blant annet bomullsgas og muligens også hanskeskinn. Designeren / figurmakeren har brukt tekstilene til å gi ansiktet karakter som f.eks. poser under øynene og en nese med knekk.

Hakepartiet kan være lukket, men det kan også henge løst og få fram skjelvende og komiske effekter. Løvborg hadde samme type hår som Hedda, tykke vatterte tekstilstrimler (slanger / pølser) som kunne assosieres med en løvemanke. Skjeggstubbene på haka hører også til denne manken. Det lange ansiktet til Løvborg hadde mange trekk felles med et løveansikt.  

Løvborg var kledd i en lang kappe med vid krage som sto opp. Under kappen hadde han en vest hvor forstykkene var i ulik farge (rustrød og brun). Buksene var beige, og skoene hadde samme farge som den grågrønne kappen.

I bakhodet hadde figuren figuren et håndtak som var figurspillerens styrings- og spilleinstrument. Det var også et håndtak bak på rumpa på figuren for å kunne ha god kontroll på kroppens bevegelser.  

Figurspilleren holdt figuren foran sin egen kropp og brukte begge hendene til å spille med. Figuren hadde stor bevegelighet i hodet, den var leddet i mellomgulvet og fra hoftene hang beina mer eller mindre løst. Løvborg-figuren hadde et kraftfullt og fysisk bevegelsesuttrykk. Teknikken kalles for en bunraku-inspirert teaterfigur.

I et intervju gjort av Vibeke Helgesen sier Lisbeth Narud at hun først og fremst er scenograf. "Egentlig bryr jeg meg slett ikke om å skulle lage 'bare' dukkene; det jeg er ute etter er helhetsvisjonen - og fremfor alt har jeg liten lyst til å jobbe etter andres tegninger!"

I samme intervju sier Narud: "Jeg bruker en god del tid på å finne den visuelle 'nøkkelen' til en forestilling og spør meg ustanselig: 'HVORFOR?'. Problemet for meg er at jeg må forsøke å transformere den talte verden over i den visuelle; selv om den aktuelle forestillingen skulle operere uten ord, vil det jo bestandig være en undertekst man skal forholde seg til - man SKAL forholde seg til!" 

KILDE:

Helgesen, Vibeke: Ånd i hanske, Førstemann ut blant de norske scenografer (Nr. 1, 1996:6).