Miranda

Miranda er datter til Prospero, "en absolutt jordisk pike, men velsignet med det klare blikket til en som ikke har sett andre enn sin far og Caliban", ifølge programmet til produksjonen. Caliban er Prosperos slave.

Miranda ble spilt av Marianne Edvardsen. Hun spilte også rollen som Trinculo.

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert under denne produksjonen. Disse er Trinculo og Alonso, kongen av Neapel.

KILDER:

Oslo Nye Teater. Programmet til produksjonen Stormen. 

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 05.08.2020.

Hodet til Miranda ble trolig laget av isopor, et isolasjonsmateriale i plast som er lett å forme og har lett egenvekt. Det ble forsterket med papir og lim, muligens silkepapir, videre sparklet og malt. Hårmanken til Miranda var en stor parykk av syntetisk materiale. Ansiktstrekkene var markante og øynene uttrykksfulle.  

Kjolen til Miranda var laget av brokade-, fløyel- og silkestoffer. Hun hadde et aristokratisk preg, med elementer fra et renessansekostyme, som høy krage, store puffermer og krinolineskjørt.

Miranda hadde et håndtak festet bak i hodet som var figurspillerens styrings- og spillegrep. Hun hadde også et ledd i halsen slik at hodet kunne beveges i flere retninger. Overkroppen var liten og spinkel og armene hang løst. Midjen var smal og et vidt skjørt med krinoline under som gav henne volum. Kjolen hadde utposninger på overermene/puffermer mens underarmene var svært tynne. Det var også hånden og fingrene som høyst sannsynlig var laget av bøyelig metalltråd dekket av et gummimateriale. Trolig var det festet en styringsstang i albuen på figuren.

Figurspilleren holdt figuren i stor grad foran sin egen kropp og var således delvis skjult for publikum. Denne konstruksjonen gir også muligheter for figurspilleren til å være synlig i spillet sammen med figuren.

Miranda er kategorisert som en bunraku-inspirert figur. Bunraku er navnet på klassisk japansk figurteater hvor figurspilleren holder figuren foran sin egen kropp. (For å vite mer om japansk bunrakuteater, se figuren Youkiko).

I programmet skriver teatersjef Kjetil Bang-Hansen følgende:

"Stormen er antagelig Shakespeares siste skuespill. Hans avskjed med teatret. Trollmannen bryter sin tryllestav, forlater scenen og trekker seg tilbake til virkeligheten. 

Det er et skuespill fylt av poesi, vemod, grusomhet og magi. Og skulle det være et Shakespeare-skuespill som egner seg for figurteater, så må det være nettopp dette. På Prosperos øy (Prospero er en trollmann og den rette hertugen av Milano, red. tilføyelse) lever luft- og jordånder side om side, her finnes mennesker i alle figurer."

Barthold Halle skriver også i programmet:

"Vi har tenkt slik at Prospero er et slags selvportrett, og Prosperos øy er teatret. Dikteren ser tilbake på temaer han har vært gjennom tidligere: maktens ødeleggende innflytelse på dem som har den, den rene kjærlighetens alltid nye muligheter, humoren og kraften og skitten i folkedypet. Det er som om han sier: 'Jeg vet alt om dette, jeg kan min kunst og er berømt med rette, men under evighetens synsvinkel er det så merkelig ubetydelig'.

Vi spiller Stormen med dukker, og det passer godt med vår lesning av stykket. Dukkene blir egentlig til i det øyeblikk de blir satt i gang, tatt i bruk av sin herre og mester."