Hedda Tesman (Gabler)

Regissør Barthold Halle skriver i programmet til Hedda Gabler at bakgrunnen for dette prosjektet var at ensemblet på Dukketeatret "ofte har hatt lyst til å spille for voksne. Det har vært drømt lettsindige drømmer om revy eller erotisk kabaret på sen kveldstid. Så skjedde to ting: Teatret kunne konstatere at solide suksesser har trygget repertoaret for barn for lang tid framover, og Bjørg Vindsetmo og Kjersti Germeten lanserte idéen om Hedda. (...)  

Vår dukkemaker, Lisbeth Narud begynte tidlig i prosessen å tegne, og forandre ettersom diskusjonene skred frem."

Lisbeth Narud uttalte følgende i et intervju gjort av Vibeke Helgesen: "Det er noe med å forberede seg på å arbeide i et team, jeg må forsøke å finne ut av det forholdet som de andre i teamet har til stoffet og deres bilder av det. Lykkeligst er de arbeidssituasjoner der mine bilder og teamets bilder stemmer så nogenlunde overens; ofte må jeg la inntrykkene kvernes og gå litt før jeg kan bestemme meg for hvordan jeg skal legge det an; stort sett vil jeg jo helst forsøke å være trofast mot mine egne bilder..."

(Helgesen, Vibeke: Førstemann ut blant de norske scenografer, Ånd i hanske, 1996.)

Hedda Tesman (Gabler) ble spilt av Kjersti Germeten.

Sceneweb viser til de andre figurene som er registrert fra produksjonen. Disse er: Jørgen Tesman, Eilert Løvborg, Assessor Brack, Fru Elvsted og Frk. Juliane Tesman.

Kilder: Oslo Nye Teater. Program fra produksjonen, ved regissør Barthold Halle.  

Helgesen, Anne: Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk figurteaterhistorie (2003:373). 

Helgesen, Vibeke: Førstemann ut blant de norske scenografer, fra Ånd i hanske, nr. 1, 1996:6.

Giver: Oslo Nye Teater. Knut Wiulsrød.

Transportert 30.06.2020.

Heddas hode ble skåret ut i plastmateriale (isopor, sundolitt eller lignende), deretter forsterket med bomullsgas og lim. (Hvitt trelim tynnet med vann kan fungere bra). Det kan tyde på at det ble brukt tekstilgas på panne og nese og tynt hanskeskinn på de andre ansiktsflatene. Ansiktet var langt og smalt og munnen strakk seg horisontalt over nedre del av ansiktet. Øynene var lange og smale, tydelig markert med sorte glassperler til pupiller. 

Håret til Hedda var som Medusas hode, med 'slanger' som snodde seg i alle retninger. Disse "slangene" var sydd i tekstil, noen med pianomønster, og foret med vatt. Foruten de store øynene til Hedda var ansikt, hode og hår hvitt. 

På kroppen var korsettet iøynefallende, det var nesten som figuren kunne knekke på midjen. Kjolen var lang og rakk henne til anklen. Hedda hadde stort sjal over skuldrene med pianomønster. Sjalet var symbol på hennes kjærlighet til musikk. Det kan se ut som om tekstilene hovedsakelig var bomullsstoffer, muligens var sjalet laget av kunststoff(er). 

Hedda var en bunraku-inspirert teaterfigur, som figurspilleren holder foran sin egen kropp. Figuren hadde et solid håndtak festet bak i hodet, en konstruksjon som gir stor bevegelighet både til hodet og kroppen. Det samme gjaldt også halsen som kunne dreies til høyre og venstre, muligens også lengre.  

Skikkelsen var høyreist og slank, og midjen var snørt inn av et korsettet, et symbol på Heddas begensede muligheter til utfoldelse. Heddas armer var figurspillerens egne armer som var skjult under det lange og vide sjalet.

Brystpartiet til Hedda var massivt, sannsynligvis skåret ut av plastmateriale. Hun hadde ledd i midjen og i bekkenet hvor beina var festet. De hadde ledd i hofter, knær og i ankler.  

Styringsgrepet til figurspilleren gir muligheter for store fysiske bevegelser med figuren, men også til kontroll ved hjelp av figurspillerens arm (som illuderte Heddas arm). Figuren hadde ben med røde støvler på føttene, som var delvis synlig under den lange kjolen.

Figurspilleren var kledd i sort og skulle være minst mulig synlig for tilskuerne. 

Fra Henrik Ibsens egne opptegnelser til Hedda Gabler:

"Stykket skal dreje sig om 'det uoverkommelige', det at hige og tilstræbe noget som står imod konventionen, imod det vedtagne i bevissthederne, også Heddas. 

Hos Hedda ligger dyp poesi på bunden. Men omgivelsene skæmmer henne.

Heddas grunnfordring er: Jeg vil vide alt, men holde mig ren!

Der siges; det er en naturlov. Nu vel, men så gør man opposition mot den.

Det er i dette stykket ikke egentlig såkaldte problemer jeg har villet behandle. Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grunnlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser."

Kilde: Utdrag fra programmet til Hedda Gabler (Oslo Nye Teater 1994).