Mater Nexus

Mater Nexus handlet om de store spørsmålene i livet: Kjærlighet, karriere, foreldrerollen, sykdom og død. Hva er det vi forventer av livet? Hva er det å lykkes, hva er det å være lykkelig?

Sceneteksten ble utviklet over en treårsperiode bl.a. gjennom workshops på Det Åpne Teater med tilsammen 25 skuespillere involvert.

Halldis Hoaas, dramaturg for Mater Nexus av Lene Therese Teigen, skrev blant annet dette i teaterprogrammet:

"På ett nivå kan det hevdes at teksten problematiserer selve den moderne kvinnerollen – kravet om suksess i kjærlighetsliv og yrkesliv, i morsrollen og i omsorgsrollen, disse kravene som ofte synes umulige å forene.

Og sentralt i teksten står det ene som skiller kvinnen fra mannen: det er kvinnen som føder barnet. Barnet – eller fraværet av barnet er et sentralt element når kvinner selv definerer om de har lyktes eller ikke lyktes med sine liv. Sett i dette perspektivet er Mater Nexus et kvinnestykke på mange nivåer – men først og fremst på det dypest sett menneskelige nivået som handler om livet og døden, om livet som passerer gjennom oss når et barn blir til, om livet som passerer gjennom oss med de valg vi gjør, med tiden som går, med hendelser som rammer oss, med mennesker vi knytter oss til.

Vi ser vår egen død, eller det som sies å være det aller verste: det egne barnets død. Kvinnestykke? Ja vel – men først og fremst et stykke om menneskets kår i den verden vi har skapt oss og som vi blir formet av."

Ingeborg Winderen Owesen, cand.philol og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Agora, frilansforsker, skrev blant annet i teaterprogrammet:

"Med sine ni talende kvinner er Mater Nexus verken en monolog eller en dialog. En mer passende betegnelse er derimot begrepet polylog – et begrep introdusert av den franske filosofen Jacques Derrida og feminist-teoretikeren Julia Kristeva. Mens en monolog er en enetale, og dialog en samtale mellom to, betegner polylog en talehandling bestående av flere stemmer.

For Luce Irigaray er språket det springede punkt for hennes feministisk baserte kritikk. Det symbolske språket er stort sett skapt av menn. Kvinner mangler et språk til å uttrykke spesifikke kvinnelige erfaringer, noe som fører til en slags "hjemløshet" i språket og i kulturen for kvinner, et slags indre eksil. Hélène Cixous foreskriver som medisin på denne diagnose det hun kaller kvinnelig skrift. Mater Nexus er nettopp et eksempel på kvinnelig skrift.

Til tross for at vi i dag har tallrike kvinnelige forfattere i vår del av verden, er paradoksalt nok temaer som fødsel og amming osv. fortsatt tabu. Mater Nexus bryter på en uredd måte med dette tabu."

I siste del av Mater Nexus projiseres en videofilm som del av scenebildet. Til forestillingen Mater Nexus på Det Åpne Teater samarbeidet lysdesigner/fotograf Marianne Thallaug Wedset med Lene Therese Teigen.

Førtifem kvinner i alle aldre stilte til videoopptak, til det som ble en såkalt morfefilm. Langsomt forvandlet en tre måneder gammel baby seg til en 100 år gammel kvinne, med alle de andre ansiktene som mellomstadier på veien.

Samtidig tok Marianne Thallaug Wedset portretter av kvinnene. Disse fotografiene ble til utstillingen En mannsalder, som ble vist samtidig med at Mater Nexus ble spilt. Senere ble fotoutstillingen vist i Bergen under Festspillene 2001.

Mater Nexus av House of Stories var støttet av Norsk Kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Fond for Lyd og Bilde, Oslo Kommune og NSF's Fond for Frilansere.

KILDER:

Det Åpne Teater, Arkiv, Mater Nexus

E-post fra Lene Therese Teigen, 12.06.2012

House of Stories, houseofstories.no, 07.11.2010, http://www.houseofstories.no/pages/artikkel0.htm / 12.03.2019, http://houseofstories.no/scenekunst/mater-nexus/

Jon Refsdal Moe, 09.02.2001, Elegi over det nye borgerskapet, Morgenbladet [Oslo]:
"Det Åpne Teater har i en årrekke arbeidet hardt for å fronte ny norsk dramatikk i sitt scenehus ved Grønlands Torg. Det gjør de også denne gang, ved å uroppføre Lene Therese Teigens treakter. Dramaet er nemlig både nytt og norsk, utviklet over en treårsperiode i samarbeid med alle forestillingens involverte. Dessuten har teksten allerede vakt oppmerksomhet utover landegrensene, og da det heller ikke hersker tvil om dramaets litterære kvalitet er prosjektet Mater Nexus umiddelbart å sammenlikne med en suksess."

IdaLou Larsen, 01.02.2001, Tre satser for ni kvinner, Nationen [Oslo]:
"Forholdet mellom mor og barn, kanskje spesielt mellom mor og datter, er ett av de viktigste temaene i Mater Nexus, og jeg opplevde Lene Therese Teigens tekst og scenespråk som det dypest sett mest feministiske jeg har sett på scenen. Uten å nøle tar hun opp en rekke av de problemer og dilemmaer som kvinner møter i dag - som konflinkten mellom yrkesliv og morsrolle, mellom maktutøvelse og omsorg, mellom selvrealisering og selverkjennelse. Og hun gjør det nyansert og fordomsfritt. [...] Dette hadde naturligvis vært umulig uten de ni skuespillernes finstemte og presise oppbygning av sine karakterer. Med Marianne Krogh i spissen skaper de alle markerte og levende mennesker som vi tror på. Lene Therese Teigen har også et fint øre for språkets mange subtile nyanser, og sammen med skuespillerne klarer hun det kunststykket å få monologene til å virke helt selvfølgelige. Lene Therese Teigen har også selv hatt regien for Mater Nexus, og i utgangspunktet er det alltid farefullt å la dramatikeren være sin egen regissør. Denne oppsetningen er unntaket som bekrefter regelen."

Hans Rossiné, 08.02.2001, En kvinnelig Norén, Dagbladet [Oslo], (07.11.2010, http://www.dagbladet.no/kultur/2001/02/08/240673.html):
"[...] For både i Noréns univers og i Teigens verden møter vi et bredt lerret av post-tsjekhovske mennesker i drift, fulle av sorger og savn, på evig jakt etter den meningen og sammenhengen i livet som var en gang, eller som de tror var der en gang. [...] enkle og rene scenografi med søyler og høstløv ser vi de ni kvinnene først i en barnlig paradisisk lykketilstand, før settingen skiftes og livet dukker opp med sine sår og merker. Og da ledes vi inn i rene norénske dialoger og situasjoner med samtaler som flyter som livet selv, løsrevne og sammenhengende, snart poetiske, snart hverdagsrealistiske, snart gåtefulle. [...] Regien er ikke alltid like stram, men spillet er flott og solid, og speiler kvinneliv og samtidstemaer på en upretensiøs og meningsbærende måte."

Borghild Maaland, 02.02.2001, Det Åpnet Teater, VG [Oslo]:
"Stykket er litt i lengste laget og er noe ujevnt. Men det som er bra, er det til gjengjeld forrykende futt i. Når kvinnene forlater scenen med hver sin koffert, er det mange kvinnelige byrder de har med seg. Det hele observert med humor og vemod."