Play Alter Native

Play Alter Native er skrevet som et naivt eventyr om et kongerike som får vannet sitt forgiftet, med den konsekvens at alle blir gale, med unntak av kongen, som har sin egen elv. Når det blir oppdaget at det er folket litt lenger opp i dalen, de såkalte "Idiotene", som har forgiftet vannet med kjemikaler, starter konflikten, senere krigen og til slutt forsoningen.

I programmet til Black Box Teater ble Play Alter Native presentert ved hjelp av følgende tekstutdrag:

In a kingdom the people were all drinking from the same source,
The main river running through the state.
This river got polluted.
When the people drank from it, they got mad.
Since they were all mad, they thought they were normal.
Since they thought they were normal,
They thought the king was the one who was mad,
Because they understood that he was different from them.
They wanted to overthrow the king,
Because of the king´s madness.
In order to calm them down,
And to keep his job,
The king drank from the polluted river.
The king went insane,
And the people continued to worship him.

Iunkers prolog lyder som dette i hans egen norskspråklige utgave av stykket:

Gjennom et kongerike rant en elv,
som en dag ble forgiftet.
De som drakk av den, ble gale, men
kongen drakk av sin egen elv
og forble normal. Kollektivt gale
mente de at kongen var gal
og krevde ham avsatt. Da gikk kongen
ned til elva, drakk av den og ble gal,
slik at alt kunne falle tilbake til det normale.

Tekstutdraget ble etterfulgt av følgende forklarende tekst:

"Play Alter Native handler om menneskenes maktkamp om knappe goder, om krigens logikk og hva som skjer når penger blir blandet inn konflikten. Godene de slåss om er vann, om vannet som ved et uhell ble forgiftet av "Idiotene" lengre oppe i dalen. Da de som bodde lengre nede i dalen drakk av dette "forgiftete" vannet forandret de seg: de følte seg "sterkere". Når "Idiotene" oppdaget dette og så hvor lykkelige de var, lagde de en demning og krevde penger for vannet. Og her starter konflikten, krigen og tilslutt forhandlingen."

Forestilingen var, som tidligere Verk-produksjoner, preget av en vaudevilleaktig spillestil med satiriske og politiske undertoner. Anmelder i Aftenposten, Therese Bjørneboe, knyttet uttrykksformen direkte til Brechts lærestykker, mens Morgenbladets anmelder, Sigurd Ziegler, valgte tittelen Allegorimitraljøse på sin anmeldelse.

Teksten, som opprinnelig ble skrevet for barneskuespillere, ble ifølge IdaLou Larsen uroppført i Amsterdam i 1999 av 11 elleveåringer. Den har siden dengang vært satt opp med både voksne og barn i rollene, men hittil bare i utlandet. Imidlertid har gjennomførte Eirik Stubø en lesning av stykket med skuespillere fra Nationaltheatret allerede i 2005, også dette ifølge IdaLou Larsen.

Kilder:

Bjørneboe, Therese (06.11.2010), Brecht revisited, Aftenposten [Oslo].

Black Box Teater Oslo, http://www.blackbox.no/, 21.10, 2010, http://www.blackbox.no/content/titlePresentation.php?tid=2024&displayNav=false

Larsen, IdaLou (06.11.2009) Et sivilisasjonskritisk eventyr, IdaLou Larsen, http://www.idalou.no/, 21.10.2010, http://www.idalou.no/pub/idalou/kritikker/?aid=973

Ziegler, Sigurd (2009). Allegorimitraljøse. Morgenbladet [Oslo], 2009/35, 6. - 12. november,

VERK Produksjoner, verkproduksjoner.no, 21.09.2021, http://verkproduksjoner.no/play-alter-native/

"Over den for anledningen langstrakte smale scenen på Black Box Lille gynger en rekke underlige skumgummifugler i lange synlige tråder, kanskje et tegn på at vi befinner oss i en slags førmenneskelig urverden. På scenen er en mann (Fredrik Hannestad) i heldekkende svart drakt der hvite streker risser opp skjelettet. Det er litt uklart hvilken rolle regissørene Hyttinen og Hannestad har tiltenkt ham: Mannens ytre apparisjon bringer tankene hen på en ondsinnet demiurg, men stort sett fungerer han for det meste som objektiv forteller, helt til han i siste scene uventet forvandles til et slags offer."

Larsen, IdaLou (06.11.2009) Et sivilisasjonskritisk eventyr, IdaLou Larsen, http://www.idalou.no/, 21.10.2010, http://www.idalou.no/pub/idalou/kritikker/?aid=973

"Lyset formes organisk, presist følger det stykkets dramaturgi, i rosatoner av forurenset himmel og mintgrønnforgiftet vann, men, med sukkersøte, barnevennlige undertoner. Scenografien vikles i løpet av forestillingen inn i en hybrid av barneværelse-stemning, med et utall uroer, via video-projiseringer av Marimekko-inspirerte trær og sjablonger. Skype-estetikkens djevelske smilehoder dukker opp, i relieff til de etter hvert tydelig halvslappe skumgummifuglene i takhøyde, tilbake til en Giacometti-lignende rom-struktur, i et spiralformet dramaturgisk forløp, avslutningsvis med barna som går mellom fugleskygger, som i en Noas ark. Det eklektiske ved skikkelsene Amanda Steggell og Saila Hyttinens, konstante tilstedeværelse i rommet, forsterker det som kunne vært tilløp til en utpreget, kul Laurie Anderson-sfære."

Herstad, Monica Emilie (06.11.2010), Overlevelsessamfunnets estetikk, Scenekunst, http://www2.scenekunst.no/, 21.10.2010, http://www2.scenekunst.no/artikkel_6478.nml

"Finn Iunker problematiserer normalitet og identitet - og henviser oss til barnets fleksible forestillingsverden. (...) Iunkers fiksjon er i denne forstand en invertert versjon av Ibsens En folkefiende. Det er ikke alene man står sterkest, men sammen med de andre."

Røed, Kjetil (2009). Flere muligheter. Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift [Oslo], 2009/4

"Ved å la rollen som Enere og Idioter spilles av barn, vil regissørene fremheve at "det er de som minner oss på at vi går mot en mulig klimatisk krise". På scenen tilfører barna også en gebrekkelighet, men i samsvar med en estetikk som Verk har tilstrevet i sine tidligere produksjoner av Iunker."

Bjørneboe, Therese (06.11.2010), Brecht revisited, Aftenposten [Oslo].

"Den naivistiske fabelformen gjør nemlig at stykket kan skildre konflikter som ofte er tematisert inntil det banaliserende forslitte, uten at det kjennes pretensiøst. Tonen i stykket leder bort fra en balansert, "rasjonell" måte å se konfliktene på, det gis ikke rom for på den ene og på den andre siden-tenkning eller hensyn (til Kulturen, Økonomien, Nasjonen) som kan legitimere, men som ofte bedøver engasjementet overfor interessemotsetninger og maktbruk. Tilbake står bare essensen: Tragedien. Men siden det aldri er tydelig hvem som har eierskap til tragedien, unngår stykket å moralisere."

Ziegler, Sigurd (2009). Allegorimitraljøse. Morgenbladet [Oslo], 2009/35, 6. - 12. november