Nine Finger

Nine Finger er det første samarbeidsprosjektet mellom danseren Fumiyo Ikeda, skuespilleren Benjamin Verdonck og koreografen Alain Platel.

Ved hjelp av kropp, tekst, musikalske refrenger og nyhetsfotografier formidler Ikeda og Verdonck en kaotisk erfaring av verden. Forestillingen hadde få scenografiske virkemidler. En stor pappeske, en sliten madrass og to mikrofoner var på scenen.

Katleen Van Langendonck skrev denne artikkelen om Nine Finger av Fumiyo Ikeda, Benjamin Verdonck og Alain Platel:

"Introduksjon:

Hvert møte er en bevegelse. Tre bemerkelsesverdige personer magnetiserer seg, for første gang, i hjertet av et felles prosjekt: Fumiyo Ikeda, en av Rosas dansere fra begynnelsen av, Benjamin Verdonck, skuespiller og utøver som liker å fremmedgjøre offentlige steder, og Alain Platel, koreograf fra Ballets C. de la B. Tre følsomheter som på en og samme tid er sammensvorne og forskjellige og tre talentfulle kunstnere. Denne konstellasjonen i seg selv gir forventning om indensitet, idet de tre står overfor katastrofebilder samtiden sender dem. De komponerer et levende essay om opprør, av den personlige og kollektive typen. Et grunnlag for utvendige stresstegn, av den følelsesmessige stormen rørt opp av makro- og mikrohendelser. Gjennom den dansende kroppen, gjennom snakkende objekter, kultaktige minirefrenger, og nye fotografier, en ny bevegelse settes i gang, som handler om samtale om den kaotiske verdenserfaringen – de som, i denne verden, aktivt og reaktivt er lysfølsomme.

Hestedansen av Katleen Van Langendonck: I prosjektet Nine Finger har tre personligheter og en ekstraordinær merittliste slått seg på lag. Den japanske danseren Fumiyo Ikeda, som møtte Anne Teresa De Keersmaeker på Béjarts danseskole Mudra og knapt har veket fra hennes side siden, er kanskje den mest uttrykksfulle og mest emosjonelle danseren i kompaniet Rosas. Benjamin Verdonck kombinerer det å skape for auditorier med opptredener i det offentlige rom, basert på følelsene som vekkes i ham av nyhetsbildet. Alain Platel er kjent over hele verden for danseteaterproduksjonene han har skapt med sitt kompani Les Ballets C de la B, og for teatertrilogien han produserte sammen med Arne Sierens. Platel er som lenken i rommet mellom teater og dans, selv om du ikke kan klassifisere noen av disse utøverne/kunstnerne under en enkelt overskrift.

Nine finger/Negen vinger*: Tittelen på deres delte eventyr er interessant på flere nivåer. Nine finger er ni, eller tre ganger tre. Tre møter, tre sett av minner, ideer og muligheter. Dans, teater og danseteater. Tekst, kropp og objekt. Antwerpen, Brussel og Gent. Og enda mer: Japan, Palestina, Afrika. Tittelen Nine finger (ni finger) refererer også til fingrene på to hender, de mest direkte ressursene kroppen har for å uttrykke seg selv i et språk av gester. Og samtidig peker både ni og entallsformen av finger på noe som mangler, noe som er savnet eller borte. Denne forbeholdenheten peker ikke bare på forestillingen som blir skapt mens dette skrives, men også på en nødvendig ufullstendighet som må suppleres av publikum. Metaforen for å bygge som å prøve og feile binder disse tre skapende menneskene sammen og vender tilbake som bilde i denne produksjonen. Verdonck bygde en hytte til seg selv i en heisekran på Bara-torget og hvilte i et fuglerede ved siden av Brussels administrasjonssenter. Platel har plassert et utsnitt av liv på scenen i stuen i Mother and Child og plassert to hester på scenen i All Indian. Rosas samlede verker inneholder også et konstant samspill mellom det å bygge opp og å bryte ned, både i dansematerialet og, for eksempel, i scenelandskapene (tenk på I said I eller April me).

Nine finger/Negen vinger/Neger nigger*: Nine Finger minner også om tellerimet Ti små negerbarn. På øvingsbordet ligger Beasts of no nation av Uzodinma Iweala, et nesten utålelig vitnemål fra en barnesoldat. Der er også filmen Darwin's Nightmare om den innflytelsen globalisering har hatt på fattigdommen rundt Victoriasjøen. Og til slutt Arna's children, historien til palestinerne som produserte skuespill i en skole som var bygd av en israelsk-jødisk kvinne og som senere ble med i motstandsbevegelsen eller ble martyrer. Disse skapende menneskene er ført sammen av en felles frykt for verdenshendelser. Verdonck skriver i et brev til Platel and Ikeda: "Jeg antar at som vestlige mennesker er vi så korrupte at det er umulig å leve og å opptre spesielt konsistent". De har alle uttrykt svar på den amerikanske utenrikspolitikken i fortiden. Verdonck gjennopplivet performancekunstneren Joseph Beuys i I like America and America likes me da han tilbrakte tre dager i et bur sammen med en gris, for å uttrykke hvor utrolig forvirret han var over den da snart forestående amerikanske invasjonen av Irak. Platel skapte Mozart-produksjonen Wolf der dansere brant både et amerikansk og et israelsk flagg på scenen og der et hundespann uttrykte kollektiv frykt. Og ikeda var involvert i å skape Kassandra, en samtidsversjon av den trojanske krigen i nyversjon av Oscar van Woensel, der det ble satt inn en positiv stemme i motsetning til mannlig vold, i rollen som morsfiguren.

Nine finger/Negen vinger/Neger nigger/Nee grrr geen/Regen*: Publikum burde ikke forvente et klart uttrykt budskap. Dette er "estetifiserte hendelser som ikke kan estetifiseres", som Verdonck sier i det samme brevet. Teatret er nødt til å koble sammen det politiske og det personlige, det emosjonelle. Den største mulige variasjonen er bygd over minimale, basale motsigelser som mann/kvinne og latter/tårer. Bakvendte bevegelser, akselerert, bremset ned og isolert, i en søken etter spenningsområder mellom følelse og struktur. Ikeda er vant til å arbeide med fast form – musikk – noe som gir en energisk kropp en viss motstand men for Platel går bevegelsen vanligvis i motsatt retning: Lange improvisasjoner utløser ukjente følelser, som så lenkes sammen i å forme en feilfri montasje. Nine Finger går ut fra enkle objekter – hus, båt, hest, plastpose, snø – som skifter fra en mening til en ny på scenen. Det talte språket er nødvendig og elementært: Korte ord og ordherminger. Ordet som en redusert bevegelse. Språket blir først og fremst kroppsspråk, og presentasjon blir opptreden. Det som mangler i Nine Finger er også en formell søken etter det adskilte når man er sammen. Mann og Kvinne former en duett, som de så danser hver for seg. Mann beskriver objektene som får Kvinne til å tenke på Mann. Kvinne står alene på scenen, og Manns stemme beskriver det som skjer. Nine Finger som en meningskonsentrasjon, en forstyrret tegning. Nine Finger eller madrassen som blir et hus og senere, en båt å seile avgårde med."

Katleen Van Langendonck

*Negen vinger er nederlandsk for Nine Finger eller altså Ni Finger. Neger nigger burde være selvforklarende, Nee grrr geen betyr noe slikt som Nei, grrr, nei og Regen kan oversettes til Regn.

Kilder: BIT Teatergarasjen, vårprogram 2007. 08.09.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/64

Vallat, Marianne Dyrnes, Kristian Seltun og Nina Magnus (2007). Black Box Teater Oslo: Program vår 2007. Black Box Teater Oslo [Oslo]

"Verdoncks inkarnering av barnesoldatens forteljing, i samspel med Ikedas ekspressive dans, blir ikkje berre til abstrakte bilder på ei grusom historie, men til ei fysisk røynd av tekstfragment, pappøskjehus og ein skitten madrass kor barnets heimlengt, leik og ukontrollerte valdshaldningar går berserk i kvarandre.

(...)

Stakkar alle monsterbarna våre, tenkjer eg, medan eg svelg og svelg, og samtidig hugser å vera takknemleg for at kunstnarar som dette eksisterer. I all si motbydelege uskuld."

Høyland, Elin (23.02.2007). Monsterbarn. Morgenbladet, morgenbladet.no, http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070223/OKULTUR/102230012/0/KULTUR

"Ikeda og Verdonck etterlikner bokens gripende, forenklede fortellermåte både fysisk og verbalt. De veksler mellom uskyldig lek og umiskjennelige referanser til bilder fra vår tids nyhetsbilde med passasjer fra boken som ramme. Barnslig lek blir fort til virkelighet idet vi minnes på menneskets sårbare kropp og sinn. Forestillingens alvorlige underside bryter gjennom i rå fysikalitet og kraftfulle utbrudd."

Fieldseth, Melanie (25.07.2007). Nådeløst og nakent. Bergens Tidende, bt.no, 19.11.2010, http://www.bt.no/bergenpuls/scene/article343429.ece