| Tittel | Filtype | Publiseringsdato | Last ned |
|---|---|---|---|
| Anmeldelse av Elisabeth Leinslie i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift av Rogaland Teaters produksjon "Dødsvariasjonar" (2007) | jun. 2007 | Last ned |
Dødsvariasjonar
Dødsvariasjonar (2007) var en teaterproduksjon av Rogaland Teater. Dødsvariasjonar var basert på et skuespill av Jon Fosse med samme tittel. Produksjonen ble spilt på Intimscenen.
Regissør var Jon Tombre.
Informasjon
(Objekt ID 38365)| Objekttype | Produksjon |
| Premiere | 27. jan. 2007 |
| Produsert av | Rogaland Teater |
| Basert på | Dødsvariasjonar av Jon Fosse |
| Publikum | Voksne |
| Språk | Nynorsk |
| Emneord | Teater, Drama |
| Spilleperiode | 27. jan. 2007 |
| Nettsted | ROGALAND TEATER |
KILDE:
Rogaland Teater, rogalandteater.no, 17.02.2014, http://www.rogaland-teater.no/Om%20oss/Arsmeldinger/arsmeldinger2007.pdf
| Navn | Rolle |
|---|---|
| Jon Fosse | – Dramatiker |
| Jon Tombre | – Regi |
| Pål Asle Pettersen | – Musikk |
| Michael Evans | – Dramaturg |
| Geir Tore Holm | – Scenografi |
| Geir Tore Holm | – Kostymedesign |
| Joakim Foldøy | – Lysdesign |
| John Brungot | – Skuespiller (Venen) |
| Anders Dale | – Skuespiller (Den unge mannen) |
| Glenn André Kaada | – Skuespiller (Sonen) |
| Grethe Mo | – Skuespiller (Den unge kvinna) |
| Ole A. Simensen | – Skuespiller (Den eldre mannen) |
| Gretelill Tangen | – Skuespiller (Den eldre kvinna) |
| Jill Tonje Holter | – Maskedesign |
| Wenche Solgård Andresen | – Rekvisitter |
| 27. jan. 2007 – Intimscenen, Rogaland Teater | Premiere |
Elisabeth Leinslie, Monoton DØDSVARIASJONAR, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-3/2007:
"Enakteren gir oss et sjeldent møte med den døden som vi kanskje sliter mest med å snakke om – nemlig selvmordet. I denne poetiske teksten, blir vi vitne til en prosess som ingen klarer å stanse. [...] Det er ikke slik at hendelsene og lidelsene i disse menneskenes liv fører til noen form for erkjennelse. Snarere fortsetter Fosses karakterer sin endeløse runddans i emosjonelle tilstander. Fosses mangel på erkjennelsesintensjoner gir teksten karakter av å være et poetisk bilde [...] Jeg vil ikke si at forestillingen som helhet klarte og hanskes med Fosses rytmiske språk, verken i arrangementet, replikkføringer eller lydmessig. Her var mange gode øyeblikk, men regigrepene var såpass enkle og verken spesielt subtile eller ekspressive, at de tilførte teksten svært lite. Jeg er usikker på hvor årsaken ligger, men det kunne virke som om regien krevde et mer fintfølende ensemble rytmisk sett, både tekstlig og kroppslig."