Hav

På Det Norske Teatrets hjemmeside står blant annet dette om Hav:

"I Hav vender Fosse tilbake til tema som har vore viktige omdreiingspunkt i forfattarskapen hans. Her møtest menneske som er ukjende for kvarandre, men samtidig står kvarandre svært nær. I ein overgangsfase mellom liv og død, i det uvisse, på ei kort reise på eit skip, på eit hav opplever dei livssituasjonar om att, gode minne, vonde minne. Det er eit symbollada univers, men samtidig prega av Fosses leikande og leitande 'små menneske' som får eit forsonande stort lys over liva sine."

KILDER:

Årsmelding Det Norske Teatret

Det Norske Teatret, www.detnorsketeatret.no, 11.06.2014, http://www.detnorsketeatret.no/index.php?option=com_play&view=play&playid=438

Lillian Bikset, Levende døde, 23.05.2014, Dagbladet [Oslo]:
"Havet, eller fjorden, figurerer i mange av Jon Fosses skuespill. For ulike skikkelser symboliserer det ulike ting: Lengsel. Tap. Død. Liv. Trygghet. Evighet. Ensomhet. Frihet. Avstand. Noen ganger kan det også være 'bare' et miljø, et sted hvor en historie finner sted. Et fast punkt, om det er aldri så flytende. I Hav er både hav og skip vage ideer, ikke fysiske realiteter. (...) 'Dette er liksom ingen stad og så er det liksom likevel ein stad', som det sies, 'som er og som ikkje er samtidig'. Slik er det også med menneskene i stykket. De befinner seg i en mellomtilstand der de både er og ikke er. De kjenner og kjenner ikke hverandre. De kommuniserer og kommuniserer ikke. De føler og føler ikke. Bare undringen - i seg selv en form for ustabilitet - er konstant. Hvor inntrengende det vil oppleves av tilskueren avhenger i stor grad av hvor mottakelig en selv er for den samme undringen."

Judith Dybendahl, Ved en grense, 02.06.2014, Scenekunst.no:
"Jon Fosses nye skuespill Hav inneholder både det eksistensielle alvoret og absurditetene i tilværelsen: det som synes å være de sentrale temaene Fosse har utforsket i de senere stykkene sine. I Rambuku (2006) og Skuggar (2007) ble ensomhet, lengsel, død og overskridelsesevne undersøkt. Der Skuggar er preget av et vedvarende eksistensielt alvor, er det som Fosse i større grad lar det komiske og absurde slippe til i Hav, som i følge forfatteren selv avrunder hans virke som dramatiker. I Hav er alt ubestemmelig. Det er usikkert på hvilket sted og til hvilken tid handlingen foregår. Karakterene er i grenseland, i mellomtilstander."

Borghild Maaland, Festspillene i Bergen: Klokt fra Fosse, 22.05.2014, VG [Oslo]:
"Med en skipsfører og en gitarspiller i førersetet krysses veiene til et eldre og et yngre par. Noen av de møtes, noen tror de kanskje gjør det, om de kjenner hverandre eller ikke, er ikke godt å si. Ikke er det så viktig heller. Tanker og virkelighet flyter sammen. Men den sterke følelsen av noe som har vært vondt, noe som har vært sårende, noe som fremkaller angst, og den store varme kjærligheten er nærværende. Ensemblet er som et samstemt orkester som opererer i den samme langsomme rytmen. I perioder er de omgitt av totalt mørke, med kun stemmene som instrument. Det gir en årvåkenhet i forhold til mye av det sentrale i teksten - vi er på havet, og der er det ingenting. En tilstand mellom liv og død - kanskje. En tilstand av vemod, undring og klok innsikt."

Karen Frøsland Nystøyl, Uferdig men fin, 26.05.2014, NRK:
"I denne dysterheten lever Fosses repeterende replikker. Replikkene ser nesten ut som dikt, med åpne linjer og hverdagslige ord, uten tegnsetting - kun det viktigste er med. Det gjør teksten ekstremt åpen, og det gir mulighet for utallige stemninger og tolkninger. Det kan noen ganger være utfordrende. Den store muligheten for små detaljer kan føre et Fosse-stykke i mange retninger. Repeterende replikker, som 'Eg er skipsføraren' og 'Eg er gitarspelaren' kan få publikum til å le. Og da blir avstanden til det eksistensialistiske de kan representere noen ganger stor. Sagt på en annen måte: De får publikum ut av Fosse-flyten, av tekstens premisser. Slik var det noen ganger under premieren på Hav. Stykket hadde i tillegg noe ubestemmelig uferdig ved seg. Det hadde litt å gjøre med deler av scenografien, to store trekonstruksjoner, som kunne ligne vindusrammer, som lå på bakken og som egentlig aldri fikk noen funksjon."

Therese Bjørneboe, Nølende Fosse, 26.05.2014, Aftenposten [Oslo]:
"Hav ble opprinnelig skrevet som et bestillingsverk for Festspillene, og med tanke på en iscenesettelse av Robert Wilson. Det forklarer kanskje hvorfor stykket i så stor grad har preg av musikalsk partitur, og inneholder så lite fortelling. Men det får meg også til å på om intimsceneformatet er riktig. I Kai Johnsens regi, drar ikke det nesten 'hverdagsrealistiske' og abstrakte ved teksten i lag. Først rendyrkes nærheten til publikum i det nakne rommet. Deretter gjør forestillingen bruk av video, lys- og skyggeeffekter, som i stedet for å åpne et assosiasjonsrom oppleves adspredende."