Some People I Know

Some People I Know av Katrine Lunde og Andrew Wale var inspirert av japansk kabuki-teater. Andrew Wale og Katrine Lunde forklarer det som dette i sine forestillingsnotater:

"I denne produksjonen har vi inkludert noen ideer fra kabuki-teater. Historien finner sted i en verden med strengt avklarte grenser – en liten fjord fylt med frukttrær og avstengt av fjell. Kabuki-scenen er avgrenset på en lignende måte. Den øvre scenegrensen er ofte markert med bunker av malte fruktblomster og sidegrensene er omgitt av lange, grafiske bannere. Publikum er ikke bedt om å legge fra seg vantro utenfor sceneområdet.

Tidlig kabuki-teater ble framført på en lav plattform av sammenpresset jord. Opprinnelig ble teaterformen bare framført av kvinner, og det var en form for danseteater. Guder, ånder og de døde ble betraktet som om de levde under jorden, og det var trodd at de kunne bringes fram av forestillingen over.

Spesielt for kabuki er hanamichi (som betyr blomstersti) – tradisjonelt, en skulderhøy gangbro gjennom publikum – som tilbyr en skuespiller sin viktigste rute til spilleområdet og som blir et virkemiddel for reiser figurene foretar i løpet av stykket. Når en skuespiller gjør entré langs blomsterstien, tar han/hun opp i seg karaktertrekk fra rollen. Skillet mellom skuespiller og rollefigur er klart annonsert, i en teaterform der stilisering er ansett som mer uttrykksfullt enn realisme.

Morsrollen inkorporerer et annet tradisjonelt kabuki-element, det som tilhører sceneteknikeren. Hun er betraktet som usynlig. Essensen er at hun ikke finnes, selv om hun opptrer i fysisk og praktisk samspill med de andre rolleskikkelsene. Hun setter fram og fjerner rekvisitter, hjelper aktørene med kostymeskift på scenen og fungerer som sufflør der det er nødvendig.

Musikalsk følge til scenene er halv-improvisert av tradisjonelle musikere som følger handlingen nært og hjelper til med å guide publikum gjennom hendelsene som finner sted på scenen.

Vi har valgt å bruke disse ideene fordi de er nyttige i historiefortellingen. De er tatt ut av sin naturlige sammenheng og derfor forandret, men vi håper at de beholder noe av det intense følelsesmessige fra fantasiverdenen de springer ut fra.

Signert av Andrew Wale og Katrine Lunde, 2008"

Andrew Wale skrev også et brev til avdøde Olav H. Hauge, som ble gjengitt i forestillingsprogrammet til Some People I Know:

"Kjære herr Hauge,

Jeg tenkte bare jeg skulle skrive deg noen få linjer for å takke deg for dine dikt. Vi har lagt noen av dem inn i vårt skuespill. Jeg håper du ikke har noe imot det. Jeg vet at et dikt kan være særs personlig, men uten å mene det uhøflig: Det er ikke din historie vi vil fortelle. Bare du kunne gjort det, og kanskje gjorde du det, i alle dine ord og mellomrom – vi kan bare gjette – så vi bestemte oss for å fortelle vår egen historie.

Noen mennesker jeg kjenner har kommet sammen for å lage et teaterstykke om familier. De kan være vanskelige, ikke sant?

Jeg vet ikke om det gjelder deg, men det har vært ganger der jeg gladelig kunne ha slaktet min familie, begravd dem i grunne, umerkede graver og aldri gitt dem et øyeblikks tanke igjen. Jeg overdriver sannsynligvis, men jeg pleide å være skuespiller, og attpåtil en engelsk en!

Jeg håper du forstår ånden vi har brukt diktene dine i, og at du kan tilgi oss for at vi har vært så egoistiske. Alt jeg kan si er at vi har prøvd å bruke dem på en direkte og ærlig måte – slik vi opplevde dem. Jeg tror det er den samme ånden som du skrev dem i.

Jeg ønsker deg en fin bursdag og ser fram til å møte deg i ikke altfor fjern framtid.

Din,
Andrew Wale"

Kilde:

BIT Teatergarasjen, høstprogram 2008 og forestillingsprogram. 10.08.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no -archive