God exists, the Mother is present, but they no longer care

Tittelen til God exists, the mother is present, but they no longer care av Impure Company/Hooman Sharifi var hentet fra Roland Barthes’ bok Fragmenter av kjærlighetens språk. I tillegg integrerte Sharifi tekster fra Peter Handke sitt teaterstykke Kaspar, Hannah Arendt’s On Violence og fragmenter fra Nietzsches forfatterskap.

I dette materialet fant Sharifi fant inspirasjon til forestillingen. Forholdet mellom tekst og bevegelse, og spesielt lesehandlingen ble undersøkt i en serie variasjoner og situasjoner. For tilskueren kan bruken av ord ofte føre til en mer presist oppfattet mening i forhold til det som blir generert av ren bevegelse.

Den slovenske filosofen og samtidskunstteoretikeren Bojana Kunst skriver dette om God exists, the mother is present, but they no longer care:

"Å høre til er et privilegium i dagens verden. Det er et lite stykke fred voktet av en kontinuerlig tilstand av krig, et lite stykke land forbundet med utstrakt forbruk, en liten mengde kjærlighet, gitt av en pågående frykt for tap. Men det er mulig å høre til bare om man har råd til å høre til. Mange mennesker kan ikke høre til, de er ikke en gang berettiget som folk man kan tilhøre, folk som ikke har adgang til språket og ikke har tårene for kjærlighet, som venter i øde stillhet, på et immigrantskip som aldri går. Paradoksalt nok bor vi i det sosiale rommet der mulighetene for å tilhøre verden minker. I rommet der man ikke hører til er den eneste protestformen en protest uten mening. Den samtidige voldens status er altså dypt forandret, den er ikke en konsekvens av en gjenkjennbar, subjektiv kraft, men en slags, som Slavoj Žižek sa, objektiv, anonym vold, en systematisk vold som automatisk ekskluderer menneskene og som ødelegger de store territoriene av land og liv. Den fascinerende subjektive volden fra sosiale aktører, onde individer og fanatiske masser er bare en spektakulær topp i den voldspyramiden som står støtt i den objektive, systematiske kapitalmakten som direkte definerer den sosiale realitets aktivitet. På denne måten har voldsgestene i God exists, the mother is present, but they no longer care intet mål i den forstand at det vil røre oss gjennom å vise irrasjonell subjektiv kraft (som mange samtidige voldsskildringer ville ha gjort). På samme tid vekker ikke denne gesten minner, den er ikke et estetisk monument over voldens forferdelige konsekvenser. I stedet er den utviklet som en utholdenhet av de rene effektene, en utholdenhet i kroppen i bevegelse, som har blitt redusert fra å høre til, språk og kjærlighet, en utholdenhet i kroppen som er kontinuerlig tvunget til ikke å komme ut av sin egen skygge. Dansen i forestillingen er utviklet med de spesifikke gestenes språk, som avslører gestens viktige etos i dagens verden. Dette er etos tilhørende den gesten som åpner kroppen for mulighetene for ikke å tilhøre. En viktig gest i en verden der umuligheten for tilhørighet ikke bare er en sosial konsekvens av samtidens levemåte, men mer og mer et forferdelig naturgitt faktum, en konsekvens av en systematisk anonym voldsproduksjon som på grunn av sin svimlende profitt er absolutt ignorant i forhold til sin påvirkning på virkeligheten."

God exists, the mother is present, but they no longer care av Impure Company/Hooman Sharifi ble støttet av Norsk kulturråd og Utenriksdepartementet (reisestøtte-Scenekunst).

Kilder:

BIT Teatergarasjen, bit-teatergarasjen.no, Vår 2008, 07.08.2010, http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv

Vårprogrammet 2009, Teaterhuset Avant Garden.