Roland Barthes

Han hadde ingen tradisjonell universitetskarriere, men fikk mot slutten av sitt liv en professorstilling ved Collège de France. Forfatterskapet hans forteller om stor evne til intellektuell fornyelse.  Forfatteren møter trykket fra det etablerte språket, men gjør opprør og skaper sitt eget språk. Barthes beskrev også fenomener som moter, forbruksvarer, idrett osv. som «språktegn», som uttrykker samfunnets «myter» og ubevisste grunnforestillinger. På en måte som var uvanlig for sin tid understreket han den glede arbeidet med språket gir og den plass begjæret har i skaperprosessen. Hans personlige refleksjoner om liv og død, kjærlighet og moral kom også stadig tydeligere til uttrykk.
Barthes ble kritisert for sin bruk av språkvitenskapelige begreper i litteratur- og samfunnsforskningen, og ble angrepet både av tradisjonelle litteraturforskere og av forfattere på ytterste venstre fløy. Men hans skrifter var en viktig inspirasjonskilde for avantgardeforfatterne og for yngre litteratur- og samfunnsforskere både i Europa og USA. Han bidrog sterkt til å forme begreper som intertekstualitet og semiologi. Av hans verker kan nevnes Le Degré zéro de l'écriture (1953, norsk overs. Litteraturens nullpunkt, 1970), Mythologies (1957, norsk overs. 1975), Sur Racine (1963), Sade, Fourier, Loyola (1972), Le Plaisir du texte (1973), Fragments d'un discours amoureux (1977). Hans siste bok, La Chambre claire (1980), handlet om fotografiet og viste at han ble stadig mer opptatt av spørsmål omkring subjektiviteten. Roland Barthes par Roland Barthes (1975) er en uhøytidelig selvbiografi som bevisst bryter med konvensjonene for sjangeren.

Kilde: Store norske leksikon, snl.no, 20.05.2011, http://snl.no/Roland_Barthes