KafeCafe

KafeCafe handlet i korthet om to ensomme sjeler (en kokk og en servitør) som arbeidet på cafe så svette, poteter, bein og vann føk veggimellom. Med stor nødvendighet og sterk presisjon ble mat laget (bein, kuttede poteter og vann), bestillinger tatt, mat servert og bord ryddet. En kanskje tidligere nødvendig duo holder seg selv oppe gjennom unødvendige plikter og stort alvor. I deres ensomhet dukker det opp en kvinne som ikke vil ha det de serverer og som ved bare det å komme forandrer deres hverdag og liv.

Hun hjelper serveringsdamen til å finne tilbake til seg selv. Først forsiktig, så sterkere og sterkere. - Til kokken står alene igjen og for sent minnes at livets og kjærlighetens meny ikke bare består av bein, poteter, vann og is.

I denne enkle rammehistorien utspilles angster og drømmer ved hjelp av skygger, dukker, objekter, dans og musikk.

I forestillingsprogrammet skrev regissøren bl.a. følgende:
”Uansett innhold aksepterer vi våre drømmer. De er og blir en mer eller mindre uforståelig del av oss. Drømmene er amoralske – en ukontrollerbar nødvendighet. Drømmene må drømme seg selv”

KILDER:

Anne Mali Sæthers privatarkiv. Giver: Anne Mali Sæther, 28.06.2017

Buresund, Inger og Anne-Britt Gran (1996): Frie grupper og Black Box Teater. 1970-1995, adNotam Gyldendal, Oslo

Sæther, Anne Mali. Epost; 06.03.2012

Teaterhuset Avant Garden, sesongprogram høst 1995

Skribent og dato ukjent, Adresseavisen [Trondheim]:
”En egenartet forestilling som dristig og godt spiller på absurd teater, fysisk teater, dukkespill og musikk. [...] Her har vi et eksistensielt drama som stiller enkle, men store spørsmål, pakket inn i musikk, humor, melankoli og ord. Helt vanlige, men allikevel rare ord. [...] Det er sjelden å se en teaterforestilling som er så åpen, som spiller på så mange strenger, men likevel fortoner seg som stram og enkel. Fra grovkornet humor til stillfaren melankoli, fra støyende absurd teater til rene, vakre scener mellom dukke og skuespiller. [...] Ved hjelp av musikk, ord, skuespillere, lys, skygger, dukker og dans har Petrusjka Teater laget en forbløffende helstøpt forestilling. Både ordene, tingene, menneskene og musikken har fått sitt eget liv i ”KafeCafe” – samtidig som de trekker sammen, på hvert sitt vis. Det er ingen liten teaterprestasjon.”

Skribent og dato ukjent, Fædrelandsvennen:
”..sitter man igjen med en ubehagelig følelse av å ha vært vitne til deler av livet som slett ikke er behagelige. [...] Stemningen blir fortettet, rar og underlig, og etterlater skuespilleren med ubehag. Og da har vi faktisk vært vitne til en god forestilling – forutsatt at man er med på premissene om at teater skal skape uro mer enn tilfredshet.”

Skribent og dato ukjent, Nationen [Oslo]:
”ytterst kunstnerisk gjennomført, underfundig og elegant. Den er også svært vittig, og lett som en såpeboble. [...] Det er en nydelig liten fabel, og for å fortelle den tar teateret i bruk både ord og lyd, mennesker og dukker, og sist men ikke minst, er forestillingen en øyensfryd i svart/ hvitt. Og attpåtil er den morsom. Kan noen forlange mer?”

Skribent og dato ukjent, Klassekampen [Oslo]:
”KafeCafe, ein plass der menneskeleg lengt og leiting, fobiar og kjensler blir leve ut gjennom tre forhutla personar, godt karikerte, men samstundes presentert vart og humoristisk, absurd og poetisk. Alt på same tid. [...] Dei tre på scenen er sikre i rollene sine, og alt er gjennomført til den minste detalj. [...] Ideane er gode, men manuset til Julian Garner blir litt spinkelt. Regien til Anne Mali Sæther får rett nok maksimalt ut av den ellers så magre menyen. [...] KafeCafe har eit stort register og spenner frå det støyande absurde, via det forsiktige og poetiske til det alvorleg eksistensielle.”

Skribent og dato ukjent, Nationen [Oslo]: 
""Kafécafé" er Petrusjkas første voksen-oppsetning [...] der levende skuespillere er viktigere enn dukkene, selv om de også spiller en viktig rolle som menneskenes symbolske uttrykk. Forestillingen er ytterst kunstnerisk gjennomført, underfundig og elegant. Den er svært vittig og lett som en såpeboble. Historien om Angélique, herr Fu og den sorte, mystiske Damen er en nydelig liten fabel. For å fortelle den tar teatret i bruk både ord og lyd, mennesker og dukker; og sist men ikke minst, er forestillingen en øyensfryd i svart/hvitt - og attpåtil er den morsom. Kan noen forlange mer?"