Oh, Thank Heaven For ... September 11?

I De Utvalgtes 10-års jubileums brosjyre står det følgende om Oh, Thank Heaven For ... September 11?:

"Jeg er i København. Telefonen ringer. Det er Niels. Han snakker usammenhengende om en katastrofe, ber meg se på TV. Jeg går ned på nærmeste pub. Det er røykfylt. Igjen og igjen ser jeg flyene treffe, og jeg hører min egen stemme. Men jeg husker ikke hva jeg sier. På nabobordet sitter det tre grønlendere, to menn og en kvinne, dritings. Flyene treffer, og det treffer dem. Jeg ser at de får næring. Næring til sin egen krig. En krig de har vært i lenge. De ler, raller, drikker. Det treffer. 'WOW, Fy for satan mann, Skål!'

Jeg går videre. Fra pub til pub. Fra TV til TV. Bare de samme bildene. Hvor er du Bush? Hvorfor kommer du ikke, hva gjør du? Jeg vet hva du tenker. Dette måtte jo komme, nå er det din tur, nå er det vår tur. Dette er vår sjanse. Videre, videre. Jeg får ikke sove. Jeg har gått i to dager nå. To dager og to netter. Høstsalg i butikkene. Jeg har ikke sovet på to døgn. Nå må du komme. Jeg har bare lyst til å legge meg ned på fortauet og bæsje. Jeg kneler. Kjære Gud. Himmelske far. La ham komme. Ikke hold ham lenger. Og så kommer du. Gjennom vinduet i TV-butikken. På 40 skjermer samtidig. George W. Bush.

Du går alene gjennom parken opp mot Det Hvite Hus, kameraene følger deg, og jeg ser deg George. Du likner på faren din, jeg ser deg, ser at du er en liten gutt. En liten gutt, Bush junior, i en middelaldrende manns kropp. Nå er det din tur, vår tur. Dette har vi ventet på. Det er ikke første gang Gud straffer. Jesus ble også sviktet av sin far. Kjenn på smerten Junior, du legger deg over fars fang, og drar buksene ned. Elske og frykte, elske og frykte. Og når han er ferdig tar han deg opp og gråter sammen med deg. Far slo, og Satan er i rompa. Unnskyld far, unnskyld Gud.

Huset kommer nærmere, fars hus, mitt hus. Kameraene følger meg mellom trærne. Jeg ser meg selv utenfra. Jeg ser hvordan jeg går, flytter føttene, beveger overkroppen. Jeg er fylt, jeg stråler, jeg er ikke lenger urolig, ikke lenger umettelig. Panikken har blitt til energi, hvilket kick, hvilken gave, jeg lever. Kjære Gud, jeg skal aldri mer drikke. Se på meg far, se, jeg har arvet din stolthet. Du nærmer deg mikrofonene. Jeg vet hva du tenker, jeg vet hva du skal si. Hevnen er i gang."

Sitatet er fra Torbjørn Davidsen som Torbjørn Davidsen.

Kilde:

De Utvalgtes 10-år jubileumsbrosjyre.