Maybe it's too nice? - Et visuelt hørespill etter Richard Dressers ”Under Beltestedet”

Premiere21. apr 2004
Produsert avTransiteatret-Bergen
I samarbeid medDen Nationale Scene, Bergen senter for elektronisk kunst
Basert påUnder beltestedet av Richard Dresser
MålgruppeVoksne
SpråkNorsk
UttrykksformerTeater, Musikkteater, Hørespill, Satire, Politisk teater, Absurd teater
Spilleperiode21. apr 2004  —  18. jun 2007
NettstedTransiteatret-Bergen

Om Maybe it's too nice?

Maybe it's too nice? - Et visuelt hørespill (2004) var en teaterproduksjon av Tore Vagn Lid/Transiteatret-Bergen. Maybe it's too nice? var basert på Richard Dressers skuespill Under beltestedet.

Maybe it's too nice? var en absurd satire om livet i nyliberalismens gullalder og bar i seg en sterk språk- og samfunnskritikk. Den handlet om å bevare sin identitet i et globalisert og flytende arbeidsliv. Produksjonen hadde et stilisert, fysisk og rytmisk uttrykk som ga musikken en sentral plass. 

Les mer

Medvirkende

Vis mindre

Vis alle

Øvrige medvirkende

MUSIKK: Georg Friedrich Händels Sarabande med to variasjoner i d.moll (orig. for cembalo). Arrangert og bearbeidet for tre mannsstemmer av Tore Vagn Lid.
Jim Dimonds "I should have known better". Arrangert av Tore Vagn Lid.

Spilleplan

Vis mindre

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Presseomtale

Jan H. Landro, 22.04.2004, Bergens Tidende [Bergen]:
"Tore Vagn Lid har gjort Richard Dressers absurde satire om å bevare seg selv og sin selvrespekt i en verden der jobben og sjefen styrer det meste, om mulig enda mer truende og enda mer pessimistisk. [...] Et samspill så tett og konsentrert at det gnistrer. [...] Transiteatret balanserer fjellstøtt på den knivsegg de selv har slipt til."

Andreas Wiese, dato ukjent, Dagbladet [Oslo]:
"Regissør Tore Vagn Lid har levert et helstøpt og intelligent arbeid som imponerer."

Mer om Maybe it's too nice?

I essayet Maybe it’s too nice? - Et visuelt hørespill, med undertittel Sceniske refleksjoner over en frosset fleksibilitet, skriver Tore Vagn Lid dette:

"'Hva er sannhet?', spottet Pilatus, og han gadd ikke en gang å vente på svar." (J.L. Austin)

Men der Pilatus ennå kunne gå, står karakterene i Maybe it's too nice? (skår)fast i et nytt arbeidsmarkeds (og en ny økonomis) vidåpne og gjennomfleksible kontorlandskap. Ingen vegger, ingen dører, ingen faste plasser - alt er fleksibelt, og alt kan allokeres - også sannheten. Som scenisk 'feltstudium' forsøker forestillingen å nærme seg dette 'nye'. Ikke som refleks eller 'speil', men som sceniske refleksjoner over et trist tema.

Dresser som 'visuelt hørespill'

Som material for det jeg har kalt et 'visuelt hørespill' ligger til grunn amerikanske Richard Dressers vesle drama fra 1995, Below the Belt. Det som lenge har fascinert meg ved Dressers komedie, var (og er fortsatt) tekstens potensial som 'seismograf' - som forvarsel om noe som kommer til å komme; en svak rystelse, som knapt nok kunne høres (og som derfor fikk ernære seg fritt) gjennom det norske 90-tallets selvtilfredse ironi, og som i dag mer og mer er blitt til maktpolitisk praksis.

Men Maybe it's too nice? er samtidig også et dialogisk motstykke til Dressers tekst, et scenisk forsøk på å sette den tradisjonelle dramatiske fabelen kritisk på prøve. Gjennom eksperimentet med det jeg har kalt for et 'visuelt hørespill', forsøker forestillingen derfor å løse språket ut fra Dressers (strategiske) enkeltpersoner, og gjøre det til hovedrolle i et rom uten virkelige aktører: De tre på scenen er hverken ofre eller bødler - samtidig er de (eller de blir tvunget til å være?) begge deler. Helvete er ikke lenger (som den gang hos Sartre) 'de Andre'. Helvete er i - eller er - selve språket:

Arbeidsleirens og tvangsarbeidets jerngitter har funnet nye former og blitt til setningsmelodier og språkfigurer i et bedriftsøkonomisk vokabular som overskrider stadig nye nasjonale og private intimsfærer. Effektiviseringens, allokeringens og fleksibilitetens tryllesirkel gjør fluktrutene vanskeligere, fordi den overnasjonale privatiseringen også er blitt til en privatisering av private 'rom': For den gjennomfleksible personligheten (også for dem vi møter på scenen) kan en slik situasjon frambringe en særegen form for agorafobi,- en klaustrofobisk grunnstemning midt i den grenseløse økonomiens vidåpne 'kraftfelt'.

I det visuelle hørespillet er dialogen derfor i mindre grad original enn den er sosial: Teksten røves fra mennene i Dressers drama og settes i flytende stafett-bevegelse mellom scene og filmlerret, mellom teater og reality-tv og mellom mannlige og kvinnelige protagonister. En setning (eller en strategi) som begynnes av en rolle på scenen, fullføres av en kvinnelig medspiller i Reality-bunkeren. Slik gjøres det her et forsøk på å åpne opp teaterrommet for en bevegelse som for lengst har gjort seg gjeldende utenfor: I ny-liberalismens gullalder er grensene mellom arbeidsplassen og den nye tv-underholdningen flytende; kampsonen er utvidet og blitt til selvforsterkende underholdning. Også i reality tv's betonghus, fristende øyer og krevende farmer er kravet til fleksibilitet blitt et absolutt krav: Ingenting er arbeid - og alt er arbeid, slik alt og ingenting kan være økonomiske kalkyler; fra den vennskapelige gesten til det strategiske samleiet.

I individualismens, kortidskontraktenes og effektiviseringens 'alles kamp mot alle' er paradoksalt nok tvilen, usikkerheten og redselen en av få ting man synes å ha felles. Og når man ikke lenger kan snakke, når hvert ord - hver minste ytring kan være ment som, eller bli oppfattet som strategiske kalkuleringer - da synger man (eller gjør i det minste på scenen et forsøk på å synge) - trist og trestemt. Som et andre material for forestillingen, har jeg derfor likestilt Dressers tekst med ulike musikalske arrangement. Musikalske sitater stilles side ved side med sitater fra teaterrommets egen nære og fjerne 'historie'; 'modernisme' mot 'postmodernmisme' – og vice versa, fordi det alt er lenge siden 'den oppløste historien' gikk fra viten til våpen - lenge siden det å være 'laid-back' ble en hersketeknikk. I G.F Hendels mollstemte barokkvariasjoner og i Jim Diamonds sentimentale (og nesten glemte) 80-tallsslagere, klinger det fra scenen en trist undertone om noe som kanskje har vært - var - eller kunne ha blitt - annerledes."

KILDER:

Black Box Teaters arkiv. Sesongprogram høst 2005. Giver: Black Box Teater. 21.11.2013.

Transiteatret-Bergen, transiteatret.com, 01.08.2010, http://www.transiteatret.com/maybe.html