Den stygge andungen

Den stygge andungen (2006) var en teaterproduksjon av Grusomhetens Teater. Den stygge andungen bygget på et manus av Lars Øyno etter et eventyr av H. C. Andersen med samme tittel. Produksjonen ble spilt på Grusomhetens Teater i Hausmania.

Regissør var Lars Øyno.

Den stygge andungen ble spilt på Trøndelag Teater og Hove-festivalen i 2007.

En reise til H.C. Andersens indre avslører et menneske i ensomhet og angst, men også en dikterskikkelse fra den andre siden av virkeligheten, der lyset ikke er skilt fra mørket.

Informasjon

(Objekt ID 1293)
Objekttype Produksjon
Premiere 11. nov. 2006
Produsert av Grusomhetens Teater
Basert på Den stygge andungen av Hans Christian Andersen
Publikum Ungdom, Voksne (fra 15)
Uttrykksformer Teater, Absurd teater, Eventyr, Fysisk teater, Metateater, Tragikomedie, Musikkteater
Spilleperiode 11. nov. 2006  —  2007
Nettsted Grusomhetens Teater

Krav til spillested

Blending Ja
Les mer

På Grusomhetens Teater opptrådte Den stygge andungen som en allegori over dikterens eget liv. Skomakersønnen H.C. Andersen måtte gjennom utallige prøvelser for å bryte ut av fattigdommen, før han som verdensberømt dikter fikk være gjest på kongelige slott og herregårder. Opplevelsen av å ha forlatt én verden for aldri å bli fullt akseptert i en annen, var en vedvarende kilde til ydmykelse, men ga også liv til mange av hans fortellinger.

Eventyret skildret et ubarmhjertig samfunn som støter ut eller tilintetgjør alt som er stygt og annerledes. Ensemblet fokuserte på den angst et enkeltmenneske opplever ved å være den ene som er utvalgt til å bli påført smerte. Scener fra eventyret ble flettet sammen med episoder fra Andersens eget liv: hans drømmer, reiser, inspiratorer og lidelser. Dikteren er andungen som brenner seg igjennom omverdenens fordommer, og med sitt lys gjør dem til skamme.

Grusomhetens Teater søkte å skape et organisk uttrykk forankret i kroppens egen musikalitet. Gjennom et billedrikt, kontrastfylt scenisk språk ble en ikke-realistisk, poetisk og metafysisk verden til. Regissør Lars Øyno valgte et uttrykk hvor eventyrets og barnets språk regjerte. Med overdimensjonerte masker og drakter, skyggespill og leker ble en eventyrlig verden manet frem, komisk og brutal.

Takk til: Peter Schumann, The Bread an Puppet Theatre Company, Fretex Elevator, Aud Marit Sollid.

Støttet av: Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere.

KILDER:

DTS, danseogteatersentrum.no, 16.08.2010, http://www.danseogteatersentrum.no/sck/members.shtml?lang=nor&sam=&cat=&gen=&cou=&cri=grusomhetens%20teater&aid=117&prid=7&act=prod

Nasjonalbiblioteket, digitalisert forestillingsprogram overlevert Sceneweb 13.08.2015

Spilleplan
2007 , Hovefestivalen – Forestilling
11. nov. 2006Scenen Grusomhetens Teater – Urpremiere
Festivaler
Presseomtale

Therese Bjørneboe, Europeisk forfallshistorie, 14.11.2006, Klassekampen [Oslo]:

"Forestillingen [...] har snarere preg av å være en skeiv kabaret med Den stygge andungen som ledemotiv. [...] Som i flere av Lars Øynos oppsetninger, skal opptog hvor skuespillerne gestaler et (borgerlig) kollektiv, ha en framtrendende funksjon. Her skal ikke minst de opptrinnene som i programmet betegnes som "herregårdsscenen" og "andescenen" imponere. [...] kostymer og masker har en touch Disney eller popestetikk [...] MEn selv om denne forestillingen på det beste både fanger inn H. C. Andersens skjøre eller fragile, poetiske og samtidig moralsk indignerte stemmer, klarer ikke Lars Øyno helt å ta skrittet til å iscenesette situasjoner med den flersjiktighet som han intenderer. Øyno stoler så sterkt på gestenes eller tablåenes utsigelseskraft, at han gang på gang lar dem vare lenger enn de egentlig tåler."

Elisabeth Leinslie (2006, 13.11). Subversiv samfunnskommentar. Dagsavisen [Oslo]:

"Det er som å bli satt flere tiår tilbake. I et kjellerteater under etterkrigstiden hvor det spilles tragikomisk musikkteater omgitt av et alkymistisk univers.....Øynos regi er dramaturgisk tydelig og stram – noe som er viktig skal et teater med sterk fokus på fysisk spill og fragmentering kommunisere med publikum. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb." 

Henning Gärtner (2006, 17.11). Mumlende ekstase. Morgenbladet [Oslo]:

"Om man er ukjent med formen, er det mulig man vil oppleve Øynos stil som maniert. Grusomhetens Teater er nemlig verken tidsriktige eller coole. Universet preges verken av postmoderne ironi eller av popkulturelle referanser, men snarere av en poetisk tidløshet, av barnlige pappmasjé-masker og en drømmeaktig surrealisme." 

Inger Merete Hobbelstad (2006, 24.11). Absurd og eventyrlig. Dagbladet [Oslo]:

"Resultatet er en gåtefull og alternativ forestilling som lar assosiasjoner og ideer strømme på, formidlet av dedikerte skuespillere med presist kroppsspråk og bredt register." 

Elisabeth Rygg (2006, 12.11). En annerledes andegård. Aftenposten [Oslo]:

"Regissør Lars Øyno forteller ikke en enkel historie fra a til å. Her er langdryge scener fra krig og katastrofe, røyklagte sekvenser med gråt og hyl. Den korthugde spillestilen er krevende og balanserer enkelte ganger hårfint mot parodien. Men et disiplinert ensemble skaper et særegent spill om konformitet som ender med menneskeforakt."