Jonathan Burrows/Matteo Fargion

Jonathan Burrows og Matteo Fargion har sammen laget duett-trilogien: Both Sitting Duet (2002), The Quiet Dance (2005) og Speaking Dance (2006).

I 2009 laget de Cheap Lecture.

"BEGGE SNAKKER

Et intervju med Jonathan Burrows og Matteo Fargion av Donald Hutera (oversatt til norsk av Lillian Bikset):

Both Sitting Duet er en vidunderlig intrikat, presist timet fordeling av sceneplass mellom to samarbeidspartnere over lang tid: Jonathan Burrows, koreograf, og Matteo Fargion, komponist. Som tittelen sier er det en (i hovedsak) rolig forestilling der paret okkuperer to stoler nær publikum og hverandre. Hver av dem har en tynn notisblokk ved føttene med en oversikt over handlinger. Handlingene har en hemmelig kilde - slik utdrag fra et etter-forestilling-intervju gjort under Nottdance-festivalen i fjor i mai viser.

Hvordan ble dette stykket til?

Jonathan Burrows: Da vi bestemte oss for å samarbeide om stykket hadde vi ingen forutbestemte ideer om hva vi ville gjøre. Fordi jeg tidligere hadde vært sjefen og bestilt musikk fra Matteo, bestemte vi at denne gangen ville vi arbeide likestilt. Vi ville finne noe som vi kunne plassere mellom oss som verken var for mye Matteo eller for mye meg, men som kunne være en slags mekler i prosessen. Vi så på mange muligheter – tekst, film, musikk, konsepter – og vi fant ingenting. Vi bestemte oss for å gå i studio og å begynne å arbeide uansett. Da Matteo kom den dagen, sa han "Jeg tror jeg har funnet det vi trenger. Det er så åpenbart at vi ikke en gang tenkte på det." Så dro han ut denne komposisjonen vi begge var besatt av for sju-åtte år siden. Spørsmålet var hva vi skulle gjøre med den? Vi bestemte oss for å gjøre noe som på en måte var veldig tåpelig, å lage en direkte avskriving – med det samme tempoet, takt for takt, note for note, av det som er 70 minutter med musikk. Kanskje vi lagde åtte minutter, kanskje fire eller fem. Vi så på det på video og ble ganske overrasket, fordi selv om denne musikkens verden er en slags høyttronende, vuggende og stille ting, virket vi gladere og mer folkedansaktige. Det overbeviste oss. Men vi liker ikke å si hvilket verk vi brukte.

Hvorfor ikke?

JB: Fordi menneskene vi kjenner ville alltid ha ventet på det, og de som ikke gjør det, ville føle seg ekskludert. Dessuten er det på en måte irrelevant. Det var bare et verktøy.

Så dere hadde disse åtte minuttene. Hvordan utviklet stykket seg videre?

Matteo Fargion: Vi bare fortsatte, jobbet oss gjennom hele verket. Vi bestemte oss for at vi skulle vente med redigeringer til vi nådde enden. Vi jukset litt, men bare i små tempoforandringer. Det er derfor forestillingen varer rundt 45 minutter, det krympet.

Jeg la merke til, da jeg så på notatene dere hadde gjort, at dere hadde instrukser for bevegelse utløst av ord som "lasso", "twist", "fingers", "shakedown", "flick" og "brush" (lasso, vri, nedoverristing, blaff, børst). Hva var det som bestemte hvilke handlinger dere skulle gjøre når?

JB: Vi hadde noen parametre for oss selv. Den ene var at vi skulle lete grundig etter det vi mente var interessant. Vi tok ikke det første som dukket opp. For det andre avgjorde rytmen i selve det musikalske verket hva som fungerte og ikke.

Kveldens publikum ga dere en svært varm mottakelse. Hva slags mottakelse får dere vanligvis?

MF: Vi blir alltid overrasket. En kveld kan der være total stillhet, og det er så skremmende at det er lammende, og den neste kan det være mye latter, og det kan også forvirre oss.

Det var interessant å lytte til at publikum lyttet til dere – med våre raslinger, sukk og skiftinger av stillinger i setene.

JB: Vi hører også at dere lytter, og det er grunnen til at jeg liker å gjøre dette med alle sittende i det samme rommet. Vi lytter alle sammen.

En tysk kritiker omtalte både Both Sitting Duet og Weak Dance Strong Questions [Umbrella 2001] som "store små stykker" og skrev om "det radikale i utelatelse". En annen sa at deres arbeid "er først og fremst en undersøkelse av potensialet og begrensningene i dans." Og fra The Guardian: "Hvis Einstein noen gang ville studert dans, ville dansen det var snakk om ha lignet arbeidet til Jonathan Burrows." Åh, her er en til: "Det spektakulære med hans arbeid er at han utelater alt som er spektakulært." Hvordan reagerer dere på formuleringer som omtaler det dere gjør på så høytflyvende måter?

JB: Vi går gjennom en merkelig, interessant periode nå, når teoretikerne har blitt interessert i dans. Jeg liker at noen forsøker å finne perspektiver utover "Dette så vakkert ut" eller "Det der så ikke vakkert ut." Samtidig har det en tendens til å plassere oss i en posisjon der vi enten må gå imot noe eller erklære noe. Jeg tror ikke det er det jeg vil gjøre. Det er ikke en erklæring for noe eller mot noe. Det er bare det som det er.

Er denne "hva-det-er"-kvaliteten del av alt arbeidet deres, eller tok det tid å nå det punktet?

 JB: Det faktum at mennesker skriver på denne måten om dans, oppmuntrer deg til å tenke slik. Alle disse kritikertankene har hjulpet meg til å tro mer på grunnen til at Matteo og jeg følger en dedikert tradisjonell retning. De pleide å plage meg at, på en måte, er det jeg og Matteo gjør veldig gammeldags. Det handler om forholdet mellom musikk og dans. Vi kjenner alle dette forholdet, men vi kan ikke helt få grep om det. Vi tror at vi danser til musikk. Men jeg har i større og større grad merket meg at det ikke er det jeg gjør, og jeg tror ikke det er det jeg ser andre mennesker gjøre. Jeg ser at de alltid henger og faller rundt musikken, men at de aldri griper tak i den. I denne forestillingen har vi arbeidet mye med å prøve å finne en måte å opptre der vi ikke går i takt, ikke som en hær som går "knas, knas, knas", men heller slik at de parallelle melodilinjene mellom oss ligger i alle rommene rundt marsjeringen.

Det er noe du har sagt, Matteo: "Parallelle melodilinjer forutsetter kjærlighet mellom delene." Hvor kom det fra?

MF: Det var i en av våre tidlige samtaler om parallelle melodier, som interesserer oss begge. Vi fokuserte på "La oss bruke parallelle melodilinjer" og prøvde å definere det på en annen måte. Jonathan grillet meg og jeg tror jeg sa "Vel, du er nødt til å anta at de to delene på en eller annen måte er forelsket i hverandre."

Kunne andre utøvere enn dere to ha gjort dette stykket?

JB: Hvis de elsket det og var tilstrekkelig bundet sammen med hverandre, ville jeg like ideen. Og hvis de var ville til å legge tid i det, la oss si, minst tre måneder.

Hva lærte dere i kveld, om stykket, eller om dere selv?

JB: Å ikke røyke.

MF: Det er alltid morsomt å gjøre det, men det er også alltid skremmende og det krever enorm konsentrasjon!

JB: Åh, en ting til. Før vi begynte var jeg nervøs. Jeg innså plutselig at fordi jeg har opptrådt forferdelig mye i mitt liv, har jeg alltid tenkt at det blir enklere. Men det er faktisk bare verd å gjøre det hver gang du risikerer alt, og det er slik dette føles."

Intervjuet ble gjort i september 2003.

Kilde: BIT Teatergarasjen, Oktoberdans 2004. 24.11.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv