Nature Theater of Oklahoma

Nature Theater of Oklahoma har sitt navn fra Kafkas roman Amerika, der hundre skuespillere er utkledd som engler som spiller på basun.

Kompaniet har base i New York og spesialiserer seg på tilstedeværelse og å gjøre ting vanskelig for seg selv. Deres varemerke er å ha teksten på øret, stadig modifisert av teknikerne i kompaniet, for å skape oppvakthet og konsentrasjon.

Kompaniet har vunnet Obie-prisen for sine forestillinger og mottok i 2008 den prestisjetunge Montblanc Young Directors Award ved Festspillene i Salzburg for Romeo og Julie, like foran Transiteaterets Die Massnahme.

Florian Malzacherm skriver dette i en artikkel om Nature Theater of Oklahoma, kalt Freedom with rules (2011, oversatt til norsk for Sceneweb av Lillian Bikset i 2014):

"Nature Theater of Oklahoma, dette er navnet til en tvilsom og lovende trupp og tilsynelatende verdens største teater i Kafkas uferdige roman Amerika, som gir en passende jobb til alle som søker før midnatt siste dag før søknadsfristen. Karl Roßmann, en tsjekkisk immigrant og romanens helt, får også sjansen, og kort tid etter humper han avgårde med tog til Oklahoma og et nytt liv.

Dette teaternavnet hadde regissørene og forfatterne Kelly Copper og Pavol Liška lenge hatt i tankene, til den dagen de skulle etablere sitt arbeid under sitt eget kompaninavn, noe de gjorde i 2003. For opp til det punktet hadde ikke bare Pavol Liškas liv utviklet seg på en måte som var bemerkelsesverdig romanaktig, det hadde også utviklet seg på en måte som var forbløffende likt Kafkas roman. I 1991, da Liška, som vokste opp i en liten slovakisk by, var atten, fikk han en korttidsmulighet, som resultat av et underlig jobbtilbud, for å reise til USA. Selv om det var meningen at han skulle gå inn i det militære og aldri hadde vært utenlands landet han en uke etter i Oklahoma. Han lærte engelsk om kveldene slik at han om dagen (når han ikke måtte arbeide) kunne følge filosofi- og skriveklasser på høyskolen, alltid i frykt for at han kunne miste studentvisumet om han ikke var god nok.Oklahoma: Dette er hans amerikanske hjem.

Liška og Kelly Copper, som møttes i 1992 på Dartmouth College i New Hampshire, der de studerte skriving og teater, flyttet til New York for lenge siden, og der bor og arbeider de i en ettromsleilighet i East Village. Fra 2004, under Nature Theater of Oklahoma-navnet, har de skapt noen av de mest bemerkelsesverdige teaterstykkene som har dukket opp de siste årene, fra tidligere tiders avantgardehovedstad. Stykkene deres er umiskjennelige i sin blanding av konseptuell presisjon, en idiosynkratisk blanding av modernistiske kunstneriske strategier (noen ganger nærmere billedkunst enn scenekunst) og på samme tid forestillinger fulle av lidenskap. Uten frykt for den tilsynelatende vulgære overflaten og med liberale lån fra alle mulige teatertradisjoner.

Selv om de for tiden har størst suksess i Europa (der de har opptrådt på omtrent hver eneste viktige teaterfestival de siste to årene, og har vunnet regissørprisen for unge regissører i Salzburg), er og blir deres teater noe avgjort New Yorksk. Ikke bare fordi deres nye forestilling Life and Times, som kombinerer skuespillere fra Burgtheater og amerikanske skuespillere, tilhører den opprinnelige amerikanske kunstformen musikalen, og stykket No Dice leker med middagsteatersjangeren. Men også fordi deres kunstneriske inspirasjonskilder så visst hører hjemme på Manhattan: Marcel Duchamp som oppfinneren av ready-mades, Andy Warhol som opphøyde hverdagsobjekter til kunst, kvasitilfeldige avgjørelser fra John Cage og Merce Cunningham, Ken Jacobs bruk av funnet materiale, Richard Foremans behandling av rekvisitter og publikum, Wooster Group med sin fascinasjon for perfeksjon og overdrevne krav, og til sist, men ikke minst den unike Jack Smith, som feirer søppel og camp som originalestetikk - alle disse har satt sitt preg på arbeidet til Nature Theater, som er tilfredse og glade med å se seg selv som del av denne tradisjonen. (Oversetters kommentar: Utsagnet om at musikalen som opprinnelig amerikansk kunstform er det forfatteren som har valgt ikke å utdype, det samme gjelder det faktum at Marcel Duchamp var fransk, og bodde og arbeidet i Paris store deler av sitt liv, selv om han også i lange perioder oppholdt seg i New York.)

MUNTLIGE HISTORIER
Både Coppers og Liškas fascinasjon for lydopptak begynte tidlig. Som barn og gjennom ungdomstiden på 1970-tallet og tidlig 80-tall flyttet Kelly Copper rundt i USA sammen med familien, nesten en gang i halvåret. Dette ga ikke mye tid for varige vennskap, men til gjengjeld fikk hun mer tid til bøker og til kassettopptakeren som var en av de første lekene hun fikk i gave. Faren hennes, en radiovert, gikk på arbeid med alle slags lydinstrumenter hver dag. Kelly og søsteren hennes hørte på ham hjemmefra, og for eksempel når han hadde stemmeimitatører som gjester kom de til å lage sine egne hørespill, stappfulle av selvlagde spesialeffekter som ble skapt med alle midler de hadde tilgjengelige, for eksempel lyden av et spylende toalett.

Pavol Liškas interesse for teatret begynte da han var seksten år gammel, under og etter den såkalte fløyelsrevolusjonen, der teaterfolk i Tsjekkoslovakia forandret den politiske verden med en dramatiker som ble president og skuespillere og regissører som ble ministre og ambassadører. Liška, som vokste opp i en småby, hadde aldri vært på teatret på denne tiden. Selv da opplevde han ikke teatret live, men heller gjennom lydkassetter. Stykkene av Havel, Kohout og andre sirkulerte som kopier av liveopptak. 'Jeg trodde at teatret alltid ble framstilt på denne måten, og for meg var det nok.' Og dermed var det uproblematisk for ham at hans første selvkomponerte teaterstykke (som ligner sterkt på Havels arbeid) bare kunne gjennomføres som opptak på lydkassett. Han hadde ingen anelse om scenen, den interesserte ham ikke. 'Alt jeg ville var å holde en kassett i hendene.'

Senere, etter at han hadde kommet seg til Oklahoma, oversatte han stykket ord for ord med hjelp av en ordbok. Denne interessen for det talte ordet, lyd som dokument, har vart ved i dem begge fram til nå. Senere skulle Liška komme til å ta opptak i timevis, av historier fra Coppers mor, eller hans egen fars livshistorie, som medførte mer enn tjue timer materiale: Utallige, og inntil nå ubrukte, kassetter som sto i hyller rundt omkring. Der fantes ingen idé om hvordan de skulle brukes, bare et sug etter å ta opp alt, 'som en mulighet til å føle seg levende og være levende', som om han hadde en anelse av at dette materialet hadde kunstnerisk potensial. Vissheten om at noen samtaler vil bli tatt opp hever samtalen ikke bare i innhold, men også i form. Den (uøvde) taleren forstår sin rolle som en som spiller en rolle, og dermed blir talen mer kunstig. Dette hadde allerede fascinert Andy Warhol og fått ham til å ta opp samtaler over middager der han plasserte opptakere på bordet i åpent synlige posisjoner. Dermed, fra nittitallet, hadde forløperne til Life and Times eksistert lenge før konseptet om et prosjekt basert på en fullstendig livshistorie.

Ideen om å skape et fullstendig verk ut fra kun muntlige rapporter og samtaler var opprinnelsen til arbeidet No Dice (2007). Copper og Liška trakk ut materialet til den tre og en halv time lange forestillingen fra rundt ett hundre timer med telefonsamtaler om arbeid, kunst, og liv. Opptakene ble sammenredigert og plassert i nye sammenhenger for å fremkalle ny mening.

Telefonsamtaler har en merkbar ulik flyt fra samtaler i levende live. Fordi man ikke kan se samtalepartneren må bekreftelser konstant bes om og gis. På grunn av mangelen på ansiktsuttrykk blir nyanser overdrevet og fraværet av gester krever at man er mer uttalt artikulert med det en vil si. Småting forstørres og skaper en plutselig og irriterende kunstighet når de blir overført til scenen.

For å beholde den originale taleflyten blir ikke tekstene transkribert og så lært utenat av skuespillerne, men heller i No Dice (og senere i Romeo and Juliet) spilt direkte gjennom hodetelefoner på synkroniserte iPod-er. Utøverne sier replikkene de hører gjennom hodetelefonene mens de hører dem. Selv når de fyller tekstene med andre meninger eller forandrer dem gjennom å bruke sterke (for eksempel franske) aksenter, beholder de rytmen og uttalemønsteret. Dermed oppstår både en idiosynkratisk form for manus og en umiskjennelig måte å snake på, en variasjon på naturalistisk estetikk á la Hauptmann: På en og samme tid både veldig autentisk og kunstig.

I Life and Times ble bruken av telefonsamtaleopptak som grunnlag for manus trukket enda litt lengre. Telefonsamtalene der Kristin Worrall, musiker og utøver i No Dice, fortalte sin livshistorie i detalj, varte totalt seksten timer. Livet til denne slett ikke utypiske 34 år gamle amerikaneren, det er framfor alt interessant fordi det minner oss på så mange måter om vår egen. Ord for ord uten kutt eller korreksjoner ble denne telefonsamtalen transkribert og gjort til libretto for Life and Times, med hver pause, hvert feilutsagn, hver nøling eller feil fra originalen. En dag er det meningen at denne komplette episke biografimusikalen skal vare rundt tjuefire timer. Foreløpig er bare den første delen komponert av Robert M. Johanson, musiker og skuespiller i Nature Theater-forestillingene Poetics, No Dice, og Romeo and Juliet. Episode 1 er, så å si, piloten for serien. Den varer omlag tre og en halv time og dekker de første seks år av Worralls liv.

ALT SOM ER TIL RÅDIGHET
Bruken av historier fortalt av andre er en del av Coppers og Liškas konsept med å arbeide mye med 'funnet' materiale. De setter seg uttalt på linje med den kunsthistoriske tradisjonen som ble grunnlagt med Marcel Duchamps gjenstander som ble funnet og redefinert som kunst, med eksperimentelle, gjenfunnede grunnlagsfilmer fra sekstitallet og opp til nåtidige dokumentariske teaterformer. Resirkuleringen og bearbeidelsen av funnet materiale ble viktig for Copper og Liška mot slutten av 90-tallet da de snudde ryggen til teatret i fire år, for å legge vekt på visuell kunst alene. Gamle familiefilmer i super-8-format, fra loppemarkeder, og fotografier funnet i søpla interesserte dem mer enn storskala, originale kunstneriske verk. 'Som kunstner var der lite du kunne gjøre som kunne vært vakrere enn disse filmene og fotografiene'.

Da de returnerte til teatret i 2002 tok de med seg disse ideene, primært med grunnlag i billedkunsten, til teatret. Ikke bare i måten de frembrakte manuskripter, men også i materiale knyttet til bevegelse, kostymer og uttrykk. Poetics (2005), det første egentlige arbeidet som ble gjort under merkelappen Nature Theater of Oklahoma, er et dansestykke som er koreografert med hverdagslivets bevegelser. En substansiell del er bevegelser man kan utføre mens man sitter, fordi øvelsene først og fremst fant sted, på grunn av mangel på ekstra rom, ved kjøkkenbordet. Blant Copper og Liškas prinsipper er ideen om å integrere begrensninger og de tilfeldige muligheter de innebærer i arbeidet.

Mye slik New Yorks legendariske avantgarde-regissør Richard Foreman, en tidlig hjelper for deres arbeid og en av deres viktigere rollemodeller, sa: La forestillingen bli hva den vil bli. Også, finn ut hva det mest ytterliggående elementet i prøvene er, og gjør det så til det sentrale fokuset. Begge deler krever tid, og dette betyr at en ikke kan komme til prøvene med en konkret og fullstendig plan; i stedet må man gi seg ut på en reise der resultatet er ukjent. Selv cowboy- og piratkostymene i No Dice ble oppdaget uten plan, ettersom øvingsrommet tilhørte et barneteater.

Life and Times gjenspeiler ikke bare livet til Kristin Worrall. Manus, spredd på seks skuespillere, blir flersidige biografier. I koreografien brukte Liška blant annet bevegelser og bilder fra sin egen barndom. Spartakiade var navnet som var gitt til atletiske konkurranser i Tsjekkoslovakia (og andre østblokkland), som i sin storhetstid var massive koreograferte gymnastiske arrangementer. For å gjøre historiene mer anonyme ble noen av menneske- og stedsnavnene i Worralls beskrivelser erstattet med navn fra lignende barndomsminner av Kelly Copper.

Denne typen strategier og teknikker fører alltid til - enda oftere i billedkunst og litteratur enn i teater - berømte spørsmål om forfattertilhørighet. Men svaret Copper og Liška gir opp mot eget arbeid er ikke beskjedent. Det stemmer at de bruker andres materiale, men de er de som velger, kontekstualiserer og former det. De er de som skaper kunst av det. En kunstform som helst bør være noe mer enn de kunne ha tenkt ut på egenhånd."

Kilder:

BIT Teatergarasjen, høstprogram 2009. 07.08.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv

Artikkelen er fra BIT Teatergarasjens vårprogram 2012, trykt utgave.