Kritikerprisen 2019/2020

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2019/2020
Litteraturhuset i Oslo 17.09.2020

Ved Karen Frøsland Nystøyl

"Noen ganger trenger vi et blikk utenfra for å bli minnet om de mest åpenbare ting. Andre ganger er det en ukontrollerbar situasjon, som en pandemi, som gjør at vi går i oss selv. At vi pauser hverdagen, at vi ser hvem vi er, hva vi trenger, hva som er viktig.

Av de to, velger jeg den første. Blikket utenfra. Og nettopp blikk, hvem sitt blikk, hva vi ser og hvordan vi ser har vært - og er - en viktig diskusjon. Ikke bare i scenekunsten, men også i rettsapparatet akkurat nå, så å si mens vi sitter her.

Det finnes mange måter å se på. Årets tre nominerte forestillinger til Kritikerprisen for dans utfordrer alle hva og hvordan publikum ser.

De nominerte er:
Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen for We come in peace. Dansens Hus, Oslo
Harald Beharie og Louis Schou-Hansen for Shine Utopians. Dansens Hus, Oslo
Th’Line for Anonymousse. Rom for dans, Oslo

Sjelden har det vel vært mer riktig å kalle det et stjernelag: Kritikerprisen for beste danseforestilling 2019/2020 går til gjengen bak forestillingen We come in peace.

We come in peace er en bemerkelsesverdig forestilling. Den er blitt kalt et nydelig stykke performancekunst, et modig og rørende prosjekt, en forestilling som skinner ut til verdensrommet og tilbake. Den er sjelden fordi den er sin egen sjanger: We come in Peace er verdens første samtidsdansical. Måtte det være en sjanger som er kommet for å bli.

For i denne krysningen ligger muligheter både dansen og musikken kan gripe. Når samtidsdansens frihet og enorme repertoar møter musikalens vesen – den som med det letteste hjerte kan omfavne klisjeene og som har latt ironien fare for lengst – da oppstår essensen i We come in peace.

Gjennom Matrix-looken, gjennom lakk og lær og babydoll skinner det nakne, ubesudlede og utilgjorte, det som ofte er det vanskeligste av alt: Oppriktigheten. Den sitter i hver bevegelse, i de krevende koreografiske mønstrene, i det finurlige fotarbeidet, i tempoet, i svetten, i mellomrommene, i musikken – og i henvendelsen.

Jeg sa at årets nominerte utfordrer blikket. We come in Peace utfordrer det å bli sett. We come in Peace er som Frida, den står med hjertet i hånden. We come in Peace inviterer oss inn i oss selv. Selve forestillingen er et besøk fra det verdensrommet, vesener som kommer – i fred – og vil vise oss noe. Det kunne vært en oppvisning i makt. I stedet er det en oppvisning i kjærlighet.

Uten å kvie seg synger de 'Vi trenger kjærlighet / Uten kjærlighet / Blir vi svake og utviska / Uten mister vi motet' som om det var den enkleste ting i verden å si. Det er så man må klype seg i armen. Det er som å se seg selv i et speil.

Det er, så langt jeg vet, første gang dansekritikerprisen går til en besetning fra verdensrommet. Og sånn som verden er nå, trenger vi at noen synger, at noen danser akkurat dette. Leonard Cohen sier det slik, riktignok på norsk:

'Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.'

Helgebostad, Johannesdottir, Lauvdal, Floen og Theisen – det er en glede å tildele dere Kritikerprisen for dans for et fantastisk snurrig, kjærlig og filosofisk verk som gir en lyst til å legge seg i gresset og kikke på stjernene resten av natten. Gratulerer!"

KILDE:

Kritikerlaget, kritikerlaget.no, 21.09.2020, https://kritikerlaget.no/saker/dansekritikerprisen-2019-2020

Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester med Peter Szilvay for verket Jordens sang, med premiere 14. november 2019 på Kilden i Kristiansand.

Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester med Peter Szilvay for verket Jordens sang, med premiere 14. november 2019 på Kilden i Kristiansand.

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2019/2020. Litteraturhuset i Oslo 17.09.2020

Ved Therese Bjørneboe

"Årets nominasjoner speiler noe av bredden i norsk teater – både tilvekst, utvikling og tradisjon. Monologen I want to be traditional var en personlig forankret historie der forfatteren Maritea Dæhlin selv var utøver – og med "et usedvanlig modent uttrykk". Den andre nominasjon gikk til Preben Hodneland, samt til kunstnerisk lag og hele skuespillerensemblet i en hallusinatorisk Raskolnikov, regissert av Kjersti Horn i Det Norske Teatrets bøttekott og korridorer. Den tredje gikk til Gjertrud Jynge i rollen som Ales i Luk Percevals dramatisering av Trilogien av Jon Fosse – også på Det Norske.

Listen utmerkes av sterke skuespillere, og det er derfor ekstra gledelig at årets Kritikerpris går til en som også har fortjent en pris for et samlet kunstnerskap: Gjertrud Jynge. Jynge har spilt flere av verdensdramatikkens store kvinneroller, men også løftet småroller som Frøken Harepus til uante høyder. Hun har et komisk talent, eller kanskje heller komisk intelligens, som jeg første gang ble oppmerksom på i hennes uforglemmelige Sonja i Tsjekhovs Onkel Vanja, i Hilda Hellwigs oppsetning fra 1997. Det artistiske registeret til Jynge kom til sin rett i Robert Wilsons iscenesettelser av Peer Gynt og Edda, der hun innfridde formens krav til musikalitet og presisjon. Men også det ekstra, som skal til for å gjøre Wilsons teater til noe mer enn formalistisk eksersis. At Jynge har en både lyrisk og dramatisk åre, har hun vist i sine tolkninger av hevngjerrige og lidenskapelige kvinneskikkelser, som Christine Mannon i Eirik Stubøs intense og oppjazza versjon av Sorga kler Elektra. En av to roller hun fikk Heddaprisen for. Den andre var Maria Stauber i Tiden og rommet av Botho Strauss, iscenesatt av Erik Ulfsby. Jynge mestrer det klassiske formatet, men har et blikk for det ufrivillig komiske eller patetiske, som gjør tolkningene moderne.

Kritikerprisen 2020 går til hennes tolkning av Ales i Luk Percevals iscenesettelse av Trilogien på Det Norske Teatret. I Percevals dramatisering smeltes Jon Fosses enigmatiske forteller sammen med karakteren Ales fra trilogiens tredje bind. Perspektivet opphever skillet mellom ytre og indre, mellom dramatisk dialog og indre monolog, og tar oss inn i et rom hvor vi ellers er alene.

Gjertrud Jynge har ikke noen egentlig rolle i de dramatiske scenene, men bærer tyngden av det store og golde scenerommet, i den tre timer lange forestillingen – nesten helt alene. Trådene som binder henne til historien er bare hennes egne tanker, eller traumer. Det er noe rørende og svært menneskelig over den repetitive tankestrømmen til Ales, som teateranmelder Elin Lindberg skrev. Og det er en stor skuespillerprestasjon å veve det hele sammen og gi Ales en fysisk gestaltning, men uten å ta oppmerksomheten fra de bildene bevisstheten er fylt av. Tekstframføringen er i seg selv verdt prisen. Lyttende og nær og usentimental. I Jynges på mange måter kontrollerte sceneapparisjon, tilfører stemmen hennes sensualitet og varme, og en egenartet form for hudløshet. Slutten på Trilogien var sublim og Gjertrud Jynge kommer til å huskes for en skuespillerprestasjon av internasjonalt format."

KILDE:

Kritikerlaget, kritikerlaget.no, 21.09.2020, https://kritikerlaget.no/saker/teaterkritikerprisen-2019-2020