Stormfugler

Schjelderups Stormfugler ble uroppført søndag 19. september 1926 på operaen i Schwerin i Tyskland. Dette skjedde på tysk («Sturmvögel») og med hovedsakelig tyske solister. Den fikk sin norgespremiere samme sesong, nærmere bestemt søndag 1. mai 1927, da Schwerin-operaen gjestet Nationaltheatret i Oslo.

Operaen er et psykologisk drama som foregår i en fyrvokterfamilie på norskekysten. Fyrvokteren Arnfred er enkemann med de to døtrene Kari og Svanhild. Kari er sinnsyk etter å ha blitt bortført noen år tidligere. Da to spanske sjømenn blir reddet fra et forlis, starter et handlingsforløp som bringer den vonde fortiden tilbake og som ender med at Kari dør. 

Stormfugler hadde en lang tilblivelseshistorie, et arbeid som begynte i 1890-årene og som ikke ble avsluttet før i 1920-årene. Den ble liggende uferdig, men etter første verdenskrig 1914-1918 ble Schjelderup oppmuntret av en av sine venner, Wilhelm Altmann i Berlin, til å gjøre operaen ferdig.

Wilhelm Altmann (1862-1951) var utdannet historiker og ble i 1900 overbibliotekar ved Det kongelige bibliotek i Berlin. Ifølge Gerik Schjelderup pleide Altmann å besøke Gerhard og Elsa Schjelderup om sommeren i deres hjem i Bayern. Huset i Bayern var kjøpt i 1920, ble døpt «Soria Moria» og lå ved landsbyen Benediktbeuern.

I Soria Moria ble partituret til Stormfugler hentet frem igjen. Altmann la visstnok mye energi i å få dirigenter og intendanter til å vurdere verket og eventuelt sette det opp. Han vant frem hos dirigenten Willibald Kaehler i Schwerin.

I dag heter teatret i Schwerin Mecklenburgisches Staatstheater Schwerin og orkesteret heter Mecklenburgisches Staatskapelle Schwerin. Statskapellet regner sin grunnleggelse til 1563 da de første musikerne ble ansatt ved det lokale hoffet. Schwerin ble i 1621 hovedstad i storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin. Byen fikk en fast teaterscene i 1788 da storhertugen lot et ridehus bygge om. Et teater, kalt Grossherzoglisches Hoftheater, stod ferdig i 1836, men ble ødelagt av brann i 1882. En ny teaterbygning ble innviet i 1886 – den er fortsatt i bruk. Den siste storhertugen abdiserte ved keiseredømmets fall i 1918, og teateret hadde i årene 1918-1926 navnet Landestheater, før det i 1926 fikk dagens navn av Mecklenburgisches Staatstheater Schwerin. Det har i dag 650 sitteplasser.

Dirigent Willibald Kaehler (1866-1938) var fra Berlin og utdannet ved Musikhochschule Berlin. Blant hans meritter kan nevnes oppførelsen av Barcelonas første Der Ring des Nibelungen i 1907. Han dirigerte Parsifal ved Wagner-festspillene i Bayreuth i 1924 og 1925. Kaehler ble utnevnt til hoffkapellmester i Schwerin i 1906. Han beholdt stillingen i overgangen fra keisertid til Weimarrepublikk og ble i 1924 utnevnt til generalmusikkdirektør, en stilling han hadde til 1931.

Stormfugler fikk én forestilling i Schwerin. Kaehler dirigerte og regissør var Hans Friederici. Scenografien ser ut til å ha blitt laget av Friederici i samarbeid med Gerik Schjelderup, komponistens sønn. Rollen som Kari ble sunget av sopranen Paula Ucko-Hüsgen. Mezzosopranen Jennie Thillot var Svanhild, tenoren Hjalmar Oerne var Gonzales og barytonen Wilhelm Kruse var Cortez. Bass-barytonen Theodor Werhard hadde rollen som faren, fyrvokteren Arnfred.

De norske avisene hadde ikke sendt noen journalister til premieren, men brakte likevel notiser både i forkant og etterkant. Morgenbladet for 10. september 1926 kunne fortelle at teatret i Schwerin disponerte et orkester på 60 musikere og at komponistens sønn var delaktig i prosjektet som scenograf.

Etter forestillingen var Aftenposten for 25. september en blant flere norske aviser som hadde et oppslag. Det var utstyrt med et scenefoto av solistene Theodor Werhard og Jennie Thillot. Aftenpostsens oppslag var holdt i en svært begeistret tone: «Man mindes ikke i Schwerin en mere straalende sukces end den som Schjelderups verk oppnaadde. Komponisten maatte vise sig mangfoldige ganger, og bifaldet vilde ingen ende ta.» I sin bok om faren skriver Gerik Schjelderup at operaen også fikk god omtale i tyske aviser. Blant annet hadde Hamburger Nachrichten en lang og positiv artikkel.

Uvanlig nok kom det til samarbeid mellom operaen i Schwerin og Nationaltheatret i Oslo, noe som førte til tre forestillinger. I 1920-årene var operakunsten igjen overlatt til tilfeldighetene i Oslo. Operaen ved Nationaltheatret var nedlagt i 1919, og de om lag 40 musikerne i orkesteret var oppsagt. Centralteatret hadde også sluttet med opera da direktør Harald Otto pensjonerte seg i 1919. Opera Comique, Benno Singer og Alexander Várnays operascene i Stortingsgata som var etablert i 1918, var avviklet i 1921 og erstattet av underholdningsteatret Casino.

En viss virksomhet fantes likevel. Filharmonisk Selskaps Orkester ga noen operaer konsertant. Tenoren Erling Krogh ga noen forestillinger med eget selskap. Nationaltheatret var fra 16. til 25. juni 1923 rammen om et viktig gjestespill fra Staatoper Berlin som brakte to norgespremierer, Salome av Richard Strauss og Mona Lisa av Max von Schillings. Salome ved dette gjestespillet var den første Richard Strauss-premieren i Norge. Den tyske sopranen Barbara Kemp sang hovedrollen i begge operaen, mens den norske tenoren Bjørn Talén sang rollen som Giovanni i Mona Lisa. Casino Teater hadde stor suksess med sin oppsetning av Carmen med premiere 22. november 1924.

Samme høstsesong som Stormfuglene ble uroppført i Tyskland, kom Gounods berømte og populære Faust opp på Casino. Den hadde premiere 7. desember 1926 og ble spilt til januar 1927. I mars og april 1927 hadde Filharmonisk Selskap tre oppførelser av Beethovens Fidelio i konsertant form i Universitetets aula.

Bjørn Bjørnson var på nytt blitt sjef for Nationaltheatret i 1923. Som dets første sjef 1899-1907 hadde han innført operaen på repertoaret og sørget for et stort orkester med Johan Halvorsen som dirigent. Men nå disponerte han ikke noe operaorkester lenger, bare et lite ensemble til skuespillbruk. Og han var i ferd med å gå av. Ifølge Gerik Schjelderup reiste Gerhard Schjelderup til Oslo i november 1926. Her fikk han møte Bjørnson og representanter for Filharmonisk Selskap, hvis orkester (dagens Oslo-Filharmonien) forhåpentligvis ville stille med de nødvendige musikerne.

Begge instanser hadde betenkeligheter. Tidene var vanskelige, het det. Schjelderup fikk ikke noe entydig svar. Det falt på Gerik Schjelderup å avløse sin 67 år gamle far ved forhandlingsbordet og få partene på glid. Det ser ut til at Operafondet, etablert i 1916, bidro med midler. En del privatpersoner stilte med garantier. Ifølge Gerik Schjelderup stilte hans far operaen gratis til disposisjon.

Under samtalene med styret i Filharmonisk Selskap ble det nevnt en mulig utgift til orkester på 2000 kroner pr. kveld. Da det kom til stykket krevde orkesteret 4000 kroner pr. kveld. Dette betalte Nationaltheatret uten å informere Schjelderup, og nektet deretter å utbetale noe honorar til komponisten – beløpet ble beholdt som inndekning av det «ekstra» orkesterhonoraret. 

Stormfugler fikk sin norgespremiere søndag 1. mai 1927. Den ble fulgt av forestillinger på mandag 2. mai og tirsdag 3. mai. Ifølge Gerik Schjelderup var det gjort noen forenklinger, blant annet i korene som ikke hadde hatt tid til å forberede seg ordentlig. Orkesteret var mindre enn i Schwerin. Men de tyske solistene imponerte.

Premieren ble en bemerket anledning med kong Haakon og kronprins Olav til stede og tilnærmet fullt hus. Oslos skarpskodde anmelderkorps var reserverte, men også positive til enkelte sider av verket. Gerhard Schjelderup skrev et takkebrev i Aftenposten for 5. mai 1927. Den tyske komponistforeningen Genossenschaft deutscher Tonsetzer bekostet senere trykking av orkesterpartituret.

Som en bekreftelse på gjestespillets betydning kom parodien. Det skjedde i revyen Går det, så går det på Chat Noir med premiere lørdag 14. mai 1927. Revyen var skrevet av Arne Svendsen og Per Kvist, og hadde blant annet et sangnummer fra den tyske opera Stormfylla. Her var Lalla Carlsen forvirret fyrvokterdatter og Einar Rose var den like tvilrådige elskeren «Donzales».

HANDLINGEN

Handlingen foregår på en øy på norskekysten på 1800-tallet. Personer er: Arnfred, fyrvokter (bassbaryton); Kari, hans datter (sopran); Svanhild, hans datter (sopran); Rodrigo Gonzales, en skipbrudden (tenor); Enrico Cortez, en skipbrudden (bass); En fisker (tenor eller alt); En bonde (bass); foruten sjøfolk, fiskere og bønder, med kvinner og barn.

Første akt: På en ensomt beliggende øy ved norskekysten bor Arnfred som fyrvokter, sammen med sine to døtre Kari og Svanhild. Mange år tidligere, da familien bodde lenger syd, ble Kari bortført av en fremmed sjømann og forlatt sammen med sitt barn. Da barnet døde, mistet hun forstanden og da faren fant henne igjen, var hun sinnsyk. Et skip blir knust utenfor øya under en storm. Når Kari ser skipet, får hun et fryktelig anfall og blir svært syk. Bare to menn blir reddet ved forliset, spanjolene Gonzales og Cortez. De blir tatt i mot og pleiet av Arnfred og Svanhild.

Andre akt: Gonzales blir betatt av Svanhilds uskyld og skjønnhet, men synes ikke at han er henne verdig. En alvorlig forbrytelse tynger ham. Hans samvittighetskvaler er som stormfuglenes ville skrik. Cortez er hans onde demon og prøver forgjeves å lede ham til lettsindige handlinger. Cortez legger merke til at Svanhild er blitt forelsket i ham. Arnfred oppdager at Kari er forsvunnet. Han setter i gang en leteaksjon. Kari står i realiteten forvirret ved stranden og har unnsluppet sine pleiere. Hun er plaget av fortiden, men blir utmattet og sovner.

Tredje akt: De to mennene oppdager Kari i måneskinnet. Hun går i søvne. Gonzales mener å se en gjenganger av kjæresten han engang forlot, mens den overtroiske Cortez stammer frem bønner. Arnfred finner sin datter på stranden. Gonzales merker at hans kjæreste fremdeles lever, han løper frem til Kari og omfavner henne. Opphisselsen gjør at Kari får bevisstheten igjen, men den tar samtidig livet av henne. Svanhild søker trøst i bønnen. Hemmelighetsfulle stemmer, de samme som den syke Kari også hørte, avslører meningen med livet for henne. Gjennom natt og lidelse stiger veien opp til lysfylt salighet. 

OPPFØRELSER

Operaen i Schwerin; søndag 19. september 1926; urpremiere.Dirigent: Willibald Kaehler. Regi: Hans Friederici. Scenograf: Hans Friederici og Gerik Schjelderup. Med: Paula Ucko-Hüsgen (Kari), Jennie Thillot (Svanhild), Hjalmar Oerne (Gonzales), Wilhelm Kruse (Cortez), Theodor Werhard (Fyrvokteren). Spilt: september 19.

Nationaltheatret; søndag 1. mai 1927; norgespremiere. Dirigent: Willibald Kaehler. Regi: Hans Friederici. Scenograf: Hans Friederici og Gerik Schjelderup. Med: Paula Ucko-Hüsgen (Kari), Jennie Thillot (Svanhild), Hjalmar Oerne (Gonzales), Wilhelm Kruse (Cortez), Theodor Werhard (Fyrvokteren). Spilt: mai 1, 2, 3; tilsammen tre ganger.

KILDER:

Schjelderup, Gerik. Gerhard Schjelderup: En norsk operakomponists liv og virke. Oslo: Gyldendal, 1976 

Berg, Marius. Ideer om transcendens og forløsning i Gerhard Schjelderups verker. Avhandling. Oslo: UiO, 2014

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

Nasjonalbibliotekets arkiv 

avisene