Cymbelin [01-introduksjon]

Cymbelin er en opera i 4 akter av Arne Eggen. Den fikk sin urpremiere på Nationaltheatret fredag 7. desember 1951. Librettoen er av komponisten, etter Henrik Rytters gjendiktning på nynorsk av Shakespeares skuespill Cymbeline.

Dette er den siste av Arne Eggens to operaer; den første er Olav Liljekrans, som ble uroppført i 1940.

Tittelpersonen Cymbelin er en keltisk konge i Britannia i det første århundre av vår tidsregning. Han styrer i skyggen av den romerske overmakten, som hadde invadert England et århundre tidligere og som nå igjen truer hans kongedømme.

For historikerne er han kjent som Cunobelin. Han er omtalt i Historia Regum Britannia («Historien om kongene i Britannia») fra 1136 av Geoffrey av Monmouth, boken som også er kilde for de mer berømte legendene om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Shakespeare fant stoffet i Holinsheds krøniker (Holinshed’s Chronicles) fra 1587. Holinshed er som kjent kilden til flere skuespill av Shakespeare.

Det er usikkert når stykket fikk premiere; den første oppsetningen man kjenner til var i 1611. Cymbeline er blitt et av de Shakespeare-skuespillene som spilles forholdsvis sjelden. Men det har hatt en plass på teaterscenene. Som sjanger har stykket vært vurdert forskjellig. I den første trykte samlingen av Shakespeares skuespill, den såkalte First Folio fra 1623, blir stykket kalt Tragedien om Cymbelin (The Tragedie of Cymbeline). Men det har vært spilt både som stort anlagt romantisk eventyrspill og som komedie.

Det ble hentet frem igjen med suksess ved hoffet til Karl 1 og dronning Henrietta Maria i 1634, og det fikk oppsetninger i London på 1700-tallet, blant annet ved den berømte teatermannen David Garrick. Også på 1800-tallet var det interesse for Cymbeline, blant annet med bakgrunn i at stykket refererer til en stolt fortid som kan gis et nasjonalistisk uttrykk.

Stykket er oversatt til de skandinaviske språk, men oppsetningene har vært få. Skandinaviapremieren ser ut til å ha vært på Det Kongelige Teater i København 4. oktober 1871. Dramaten i Stockholm har ikke spilt stykket. Det har heller ikke Nationaltheatret i Oslo – bortsett fra som opera. Det ser ut til at Henrik Rytters oversettelse var laget med tanke på en norgespremiere på Det Norske Teatret.

Arne Eggen var dermed ganske original i sitt valg av sujett. Grunnen til valget var vel at teksten berører mange temaer, noen med preg av tradisjonelt melodrama, andre mer moderne. Men som vanlig var det behov for en kraftig bearbeidelse fra originaltekst til operalibretto. Eggen har redusert antall akter fra fem til fire – det er Shakespeares 3. og 4. akt som er slått sammen – og han har konsentrert handlingen i syv scenebilder. 

Oppsetningen på Nationaltheatret ble støttet av Operafondet. Forestillingen tirsdag 11. desember ble overført på NRK Radio. 

Oppsetningen gikk uten festkoret i 2. akt, som ble sløyfet av regimessige grunner. Festkoret ble uroppført på en konsert med Filharmonisk Selskaps Orkester fredag 2. mai 1952, som hadde utelukkende norsk musikk. Her var Odd Grüner-Hegge hoveddirigent, mens Festkoret ble gitt av Filharmonisk Selskaps kor ledet av sin dirigent Rolf Karlsen. 

Sopranen Aase Nordmo Løvberg gjorde sin operadebut i rollen som Imogen på urpremieren. Det er vel å regne som uvanlig å starte sin karriere med å kreere en hovedrolle i en ny opera. For Nordmo Løvberg ble denne urpremieren uansett begynnelsen på en flott karriere i inn- og utland. 

HANDLINGEN:

Hovedpersonen er Cymbelins datter Imogen. Hun er kongens eneste barn, da hennes to brødre for tyve år siden ble bortført av forræderen Belarius. Hun har i hemmelighet giftet seg med Leonatus, men Cymbelin avviser ekteskapet og jager Leonatus ut av landet.

Samtidig konspirerer dronningen for å gjøre sin sønn fra et tidligere ekteskap til Imogens ektemann og tronarving. Ved intriger blir Leonatus ovebevist om at Imogen har vært utro, og gir sin tjener ordre om å drepe henne. Han nekter imidlertid å gjøre det.

På flukt forkler Imogen seg som gutt. Hun finner sine to savnede brødre. Med hele kongefamilien samlet, vil britene yte motstand mot romerne. 

OPPFØRELSER:

Nationaltheatret; fre 07.12.1951; urpremiere. Sunget på nynorsk. Dirigent: Arvid Fladmoe. Regi: Knut Hergel. Scenografi: Christian Stenersen. Kostymer: Lita Prahl. Koreografi: Otto Thoresen. Repetitør: Øystein Bjørnsgaard. Med: John Neergaard (Cymbelin), Aase Nordmo Løvberg (Imogen), Bjarne Buntz (Leonatus), Arild Storm Grønn (Pisanio), Edith Thallaug (Helena), Per Grønneberg (Gaius Lucius), Teddy Norgreen (Filarius), Øystein Frantzen (Jachimo), Otto Lund (En fransk adelsmann), Egil Nordsjø (Belarius), Svein Bruun (Guiderius), Olav Werner (Arviragus). Spilt: desember 7, 8, 11, 13, 15, 17, 21, 22, til sammen 8 ganger. 

[Artikkelen er skrevet av Trond Olav Svendsen] 

KILDER:

Rønneberg, Anton. Nationaltheatret gjennom femti år. Oslo: Gyldendal, 1949.

Nasjonalbibliotekets arkiv

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

avisene