Cymbelin

Arne Eggens opera Cymbelin i fire akter fikk sin urpremiere på Nationaltheatret fredag 7. desember 1951. Arne Eggen skrev selv librettoen etter etter Henrik Rytters gjendiktning av Shakespeares Cymbeline. Cymbelin er den andre og siste av Arne Eggens to operaer. Den første er Olav Liljekrans, som ble uroppført i 1940.

Stykkets tittelperson Cymbelin er en keltisk konge i Britannia i det første århundre av vår tidsregning, like før romernes invasjon. For historikerne er han kjent som Cunobelin. Han er omtalt i Historia Regum Britannia («Historien om kongene i Britannia») fra 1136 av Geoffrey av Monmouth, boken som også er kilde for de mer berømte legendene om kong Arthur og ridderne av de runde bord.

Shakespeare fant historien gjengitt i Holinsheds krøniker (Holinshed’s Chronicles), i den reviderte utgaven fra 1587. Krønikene til Raphael Holinshed er som kjent kilden til flere skuespill av Shakespeare. Det er usikkert når stykket fikk premiere. Den første oppsetningen man kjenner til var i 1611.

I Shakespeare-tradisjonen har Cymbelin vært et av de mindre kjente og sjeldent spilte skuespillene. I den første trykte samlingen av Shakespeare-stykker, den såkalte First Folio fra 1623, blir stykket kalt Tragedien om Cymbelin (The Tragedie of Cymbeline). Men innenfor litteraturvitenskapen har stykket vært definert annerledes. Det har vært spilt både som stort anlagt romantisk eventyrspill og komedie. Det ble hentet frem igjen med suksess ved hoffet til Karl 1 og dronning Henrietta Maria i 1634, og det fikk flere oppsetninger i London på 1700-tallet, blant annet ved den berømte teatermannen David Garrick. På 1800-tallet interesserte man seg for stykker med referanse til Englands fjerne fortid og med islett av nasjonalisme.

Stykket er oversatt til de skandinaviske språk, men oppsetningene har vært få. Skandinaviapremieren ser ut til å ha vært på Det Kongelige Teater i København med premiere 4. oktober 1871. Dramaten i Stockholm har aldri spilt stykket. Det har heller ikke Nationaltheatret i Oslo – bortsett altså fra som opera.

Arne Eggen var dermed ganske original i sitt valg av sujett. Grunnen til valget var vel at han falt for Henrik Rytters gjendiktning. Rytter hadde vel laget den med tanke på skuespillet skulle få sin norgespremiere på Det Norske Teatret.

Aase Nordmo Løvberg gjorde sin operadebut i rollen som Imogen. Ifølge Erling Westher i Arbeiderbladet for 5. mai 1952 gikk oppsetningen uten det store festkoret. Dette ble først uroppført i en konsert i Universitetets aula med Filharmonisk Selskaps Orkester i mai 1952.

HANDLINGEN:

Hovedpersonen er Cymbelins datter Imogen. Hun er kongens eneste barn, da hennes to brødre for tyve år siden ble bortført av forræderen Belarius. Hun har i hemmelighet giftet seg med Leonatus, men Cymbelin avviser ekteskapet og jager Leonatus ut av landet. Samtidig konspirerer dronningen for å gjøre sin sønn fra et tidligere ekteskap til Imogens ektemann og tronarving. Ved intriger blir Leonatus ovebevist om at Imogen har vært utro, og gir sin tjener ordre om å drepe henne. Han nekter imidlertid å gjøre det. På flukt forkler Imogen seg som gutt. Hun finner sine to savnede brødre. Med hele kongefamilien samlet, vil britene yte motstand mot romerne.

OPPFØRELSER:

Nationaltheatret; 07.12.1951; urpremiere. Sunget på nynorsk. Dirigent: Arvid Fladmoe. Regi: Knut Hergel. Scenografi: Christian Stenersen. Kostymer: Lita Prahl. Koreografi: Otto Thoresen. Eepetitør: Øystein Bjørnsgaard. Med: John Neergaard (Cymbelin), Aase Nordmo Løvberg (Imogen), Bjarne Buntz (Leonatus), Arild Storm Grønn (Pisanio), Edith Thallaug (Helena), Per Grønneberg (Gaius Lucius), Teddy Norgreen (Filarius), Øystein Frantzen (Jachimo), Otto Lund (En fransk adelsmann), Egil Nordsjø (Belarius), Svein Bruun (Guiderius), Olav Werner (Arviragus). Forestillinger: desember 7, 8, 11, 13, 15, 17, 21, 22.

KILDER:

Rønneberg, Anton. Nationaltheatret gjennom femti år. Oslo: Gyldendal, 1949.

Nasjonalbibliotekets arkiv

Sstore norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

avisene