Den dagen da håret brakk

Den dagen da håret brakk er et skuespill av Terje Nordby. Den dagen da håret brakk ble påbegynt i Venezia, i tett samarbeid med Dario Fo og Franca Rame. Handlingens form er en farse og temaet dreier seg om dobbeltmoralen i samfunnet. Gjennom beskrivelser av tiltrekning, kjærlighet og seksualitet blir død og vold faretruende elementer. 

Den dagen da håret brakk ble urfremført av Familien Swane i Oslo i 1984. Les om urfremførelsen her.

Terje Nordby i artikkelen Miraklet på Bjølsen. Tanker rundt et møte med Dario Fo, i Norsk dramatisk årbok 1998:
"Høsten '83 hadde vi [...] et innbitt, men uklart mål. Vi ville treffe Dario Fo og lære av ham, med et prosjekt som fårhåpningsfullt skulle utvikle seg til et teaterstykke. Utgangspunktet var en tekst jeg hadde skrevet med basis i en felles tema- og rammeide som dreide seg om en intrige i et landskap av prostitusjon og pornografi. [...] Resultatet var altså et førsteutkast til et teaterstykke, en slags tragisk farse, temmelig regelbundet og kronologisk oppbygget. Detaljene husker jeg ikke, og manuset ble gjenglemt på en eller annen togstasjon i Nord-Italia. Men da hadde samarbeidet med Fo tatt av. Historien var på full vei inn i andre sfærer.

Praktisk fungerte hans superviserende funksjon slik: Vi traff ham til verbale arbeidsøkter på restauranter og i hotellreseprjoner rundt steder der han turnerte: Padova, Monfalcone, Trieste og andre byer i Nord-Italia. Han kommenterte historien, kritiserte og foreslo alternative løsninger. Etter førset dag synes vi han utelukkende hadde sagt geniale ting. Vi gikk derfor til andre dag med stor glød. Da hadde han glemt alt han hadde sagt dagen før, og når vi minte han på det syntes han det var trivielt og hadde større glede av å fabulere fullstendig på nytt. Nå synes vi dette nye var genialt, det forrige hadde i grunnen ikke vært fullt så genialt når vi hadde tenkt oss om.

[...]

Våren 1984 reiste jeg til Oslo og låste meg inne alene i en lånt leilighet for å skrive ferdig manuskriptet. [...] Jeg satt på Bjølsen og skulle krone denne prosessen med norsk dramatikk av en helt ny ukjent type. Det ble for mye. Jeg var lammet. [...] Plutselig fikk jeg en ubendig trang til å skrive et stykke likevel, et annet stykke. Jeg begynte å skrive mitt eget stykke, slik jeg lystet og uten tanke på å prestere noe annet enn det som jeg der og da syntes var interessant. Figurene begynte å leve sitt eget liv og jeg lot dem gjøre det. Det tok 24 timer inkludert matpauser.

[...]

I ettertid skjønte jeg at jeg hadde lært av Dario Fo det viktigste noen har lært meg: Å gi opp å forsøke å skrive etter en viss standard, enten standarden er bestemt av publikum, et politisk program, teatersjefen, markedet, lommeboka, tidens smak, gruppa, kritikerne, Kulturrådet eller fascinasjonen for et dramatisk idol."

(gjengitt med tillatelse fra Terje Nordby)

Kilde:

Hålogaland Teater, ht.tr.no, 01.06.2013, http://www.ht.tr.no/index.php/theatre/showview?iShowID=9