Væringene i Miklagard

Johannes Haarklous opera Væringene i Miklagard («Væringerne i Miklagard») fikk sin urpremiere mandag 25. februar 1901 på teatret i Trondheim. Handlingen er hentet fra Adam Oehlenschlägers mye oppførte skuespill fra 1827 med samme tittel, og utformet som libretto av komponisten selv.

Væringene i Miklagard er nummer to av Haarklous fem musikkdramatiske verker. Den ble skrevet etter syngespillet Fra gamle dager (1894) og før syngespillet Emigranten (1907) og operaene Marisagnet (1910) og Tyrving (ca. 1912). Haarklou forteller i et avisintervju at operaen ble påbegynt i 1894 og ferdig i 1897. Men ifølge Finn Benestad, i Johannes Haarklou: Mannen og verket (1961), ble ouverturen skrevet i 1900.

Handlingen foregår ved keiserhoffet i det østromerske rikets hovedstad Konstantinopel på 1030-tallet. Hovedpersonene er Harald Hardråde, som har kommandoen over den keiserlig livgarden av vikingkrigere («væringer»), Haralds kjæreste Ellisiv og keiserinne Zoe. En mystisk munk viser seg å være selveste Olav Tryggvason, som har levd som eremitt i Syria etter å ha overlevd slaget ved Svolder.

I sin libretto har Haarklou langt på vei beholdt Oehlenschlägers vokabular og litterære stil. Oehlenschlägers skuespill var uroppført på Det Kongelige Teater i København i 1827 og hadde norgespremiere på Christiania Theater 18. april 1838. Den nasjonal-historiske handlingen, med Harald Hardråde som norsk viking i Bysants på 1030-tallet og med Olav Tryggvasons tilbakekomst, gjorde skuespillet populært på Christiania Theater. Det fikk 49 oppførelser frem til høstesesongen 1881.

HANDLINGEN:

Handlingen foregår i 1037 ved keiserhoffet i den romerske hovedstaden Konstantinopel. Personer er: Zoe, gresk keiserinne, sopran; Maria, Zoes adoptivdatter, sopran; Ellisiv, prinsesse fra Gardarike, mezzosopran; Harald Hardråde, væringenes høvding, tenor; Georgios, gresk general, baryton; En eremitt fra Syria (Olav Tryggvason), bass; Doris, Marias kammerpike, mezzosopran; En fisker, baryton; Simeon, marskalk, bass; Halldor Snorresøn, væring, bass; Erik, en ung væring, tenor; Et drømmebilde, bass-baryton, foruten greske piker, greske krigere, væringer.

Første akt: Den greske hærføreren Georgios gjør sin entré overfor keiserinne Zoe i keiserhallen. Han er tilbake fra krigen, og hun roser både ham og Harald Hardråde, væringenes høvding, for tapper innsats. Georgio føler seg nedvurdert i forhold til den norske krigeren. Zoe advarer ham mot å utfordre Harald. Harald gjør sin entré og hilses velkommen av Zoe. Harald har hjemlengsel, men Zoe har forelsket seg i ham og snakker lidenskapelig om sin kjærlighet. Hun antyder at keiseren kan ryddes av veien og Harald innta hans plass. Harald er imidlertid forelsket i Maria, keiserinnens slektning. Han er ikke mottagelig for keiserinnens mordplaner og blir unnvikende. Harald har stevnemøte med Maria. De erklærer sin kjærlighet til hverandre. Møtet blir avbrutt av en gammel og mystisk eremitt, ukjent for dem begge. Han forteller dem at de må gjøre slutt på forholdet – men uten å gi noen grunn for det.

Andre akt: I Haralds sal hyller væringene sin høvding. En væring blir igjen når de andre forlater salen. Det viser seg å være Haralds trolovede Ellisiv forkledd som kriger. Harald har trodd at hun var død. Hun har imidlertid reist til Miklagard sammen med eremitten, og det blir nå klart hvorfor eremitten talte som han gjorde. Andre scene foregår i keiserinnens kammer. Giorgios har audiens. Han har fått vite om forholdet mellom Harald og Maria, og bringer dette videre til keiserinne Zoe. Zoe vil gifte bort Maria til Giorgios, som mener at Harald er en forræder. Zoe vil ha hevn for at Harald har vraket henne. Zoe, Giorgios og hans menn avlegger ed på at Harald skal dø.

Tredje akt: I sitt kammer fabulerer Maria om en fremtid sammen med Harald i Norge. Eremitten kommer. Han forteller Maria at Haralds trolovede Ellisiv lever, og at hun er kommet til Miklagard. Harald har gitt henne sitt løfte og vil ikke bryte det. Maria blir sørmodig over å høre dette. Hennes kammerpike Doris kommer med nyheter. Harald er kastet i fengsel og vil etter alt å dømme bli drept. I sin mørke fengselscelle klager Harald over sin skjebne. Han kan ikke vente noen redning av sine tapre menn, for de vet ikke hvor han holdes fanget. Giorgios dukker opp og håner ham. Han trekker en dolk og vil drepe Harald, men Harald bryter med ham og avverger angrepet. Giorgios forsvinner. Harald legger seg til å sove. Han drømmer om at han blir trøstet av Olav den hellige. Eremitten kommer sammen med en korgutt. Eremitten har en plan. Harald skal kle seg i korguttens drakt og komme seg forbi vaktene sammen med eremitten. Deretter skal han og væringene redde gutten ut av cellen. Men det er Maria som er i korguttens drakt. Da dette avsløres, nekter Harald først å la henne bli igjen i cellen. Men til slutt går han med på planen som veien til å redde dem begge.

Fjerde akt: I væringenes gildehall klager mannskapene over at høvdingen er borte. En fisker har fortalt dem at Harald har druknet. Men noen væringer får tak i fiskeren. Han blir skremt til å fortelle sannheten – til stor jubel. Eremitten kommer og spør væringene om nytt fra Norge. Han ber dem plutselig ta ned bildet av Olav den hellige fra veggen, men møtes straks av væringenes sverd og økser. Da forteller eremitten hvem han er. Han er Olav Tryggvason, Norges konge fra snaut 40 år tilbake. Ekskongen forteller hvordan han unnslapp sine fiender i slaget ved Svolder ved å svømme under fiendens langskip. Væringene faller på kne for Olav. I dette øyeblikk kommer Harald. Han har forsøkt å befri Maria fra cellen, men fant den tom. Nå får han væringene med seg i å sverge hevn over grekerne. I keiserhallen får Zoe vite at Harald forbereder seg til kamp. Maria blir hentet frem for henne og Zoe bebreider sin adoptivdatter det hun har gjort. Væringenes krigsrop høres utenfor. Zoe stikker Maria med en dolk. Da Harald kommer styrtende inn i salen, overlater Zoe den døende Maria til ham med en hånlig bemerkning. Hun stikker så dolken i sitt eget bryst. Marie dør i Haralds armer og teppet går ned over hans dype fortvilelse.

Ifølge Finn Benestad sendte Haarklou operaen først inn til Nationaltheatret, men fikk avslag. Den ble imidlertid antatt hos Det Norske Operaselskab, som var ledet av journalisten og impresarioen Minartz Lewin. Minartz Lewin (1861-1934) hadde innvandret til Norge fra Russland. Han var en av organisatorene bak operafestspillene på Tivoli Theater sommeren 1900 i samarbeid med dirigenten Gustav Hermann Schorcht. Dette sommerfestspillet ble også avholdt i 1902.

Væringene i Miklagard fikk dermed sin urpremiere på teatret i Trondheim ved oppstarten av selskapets turné i vårsesongen 1901.Til Det Norske Operaselskab hadde Lewin engasjert unge norske solister, blant dem Ingeborg Due-Sundby som Zoe, Rolf Hammer som Harald Hardråde, Clara Hultgreen som Ellisiv og Halfdan Rode som Olav Tryggvason. Dirigent var Jens Glende.

Johannes Haarklou tok turen opp til Trondheim for å overvære urpremieren. I et intervju i Folketidende 16. februar 1901 forteller han at han har full tillit til Glende og ensemblet.

Det Norske Operaselskabs turné brakte fire operaer. Foruten Haarklous verk ble oppført Jegerbruden av Weber og La traviata og Trubaduren av Verdi. Turnéen ble innledet 6. februar 1901 med en forestilling av Trubaduren i teatret i Trondheim. Selskapet ga ytterligere en forestilling av Trubaduren dagen etter, og deretter Jegerbruden av Weber. Den 24. februar stod La traviata på plakaten.

Væringene i Miklagard ble spilt to ganger i Trondheim; foruten urpremieren 25. februar også dagen etter. Turnéens avskjedsforestilling i Trondheim kom 27. februar med Verdis La traviata, men selskapet ga også en konsert 28. februar til inntekt for kampen mot tuberkulosen. Her oppførte man igjen 1. akt av Væringene i Miklagard – foruten 2. akt av Trubaduren, 2. akt av Jegerbruden og 1. akt av La traviata. Dette er vel et tegn på at Haarklous opera var blitt godt mottatt av publikum.

Det Norske Operaselskab reiste videre til Kristiansund hvor de kun ga én forestilling, av Trubaduren 1. mars i Møllerops lokale. Etter Kristiansund gikk turen videre til Bergen. Her spilte de i Eldorado Theater hvor de åpnet 7. mars med Trubaduren. Eldorado Theater var et privateid teater med et repertoar av lystspill og varieté. Bygningen med forsamlingssal var oppført av Bergens Arbeiderforening i 1860. I 1895 ble den kjøpt av noen forretningsmenn som bygget om og gjenåpnet under navnet Eldorado Theater. Det Norske Operaselskabs tenor Rolf Hammer hadde medvirket da stedet ble innviet 16. oktober 1895.

Oppførelsene i Bergen av Væringerne i Miklagard ble utsatt noen dager, etter alt å dømme fordi Rolf Hammer trengte en pause. Bergenspremieren kom dermed fredag 22. mars. I Bergen ble Væringene i Miklagard gitt ytterligere to kvelder, søndag 24. mars og torsdag 28. mars.

På teatret i Stavanger ble Væringene i Miklagard spilt to ganger, mandag 15. og søndag 21. april, mellom forestillinger av Trubaduren, La traviata og Jegerbruden. De greske pikenes kor ble i tillegg fremført på en populærkonsert i Håndverkerhallen tirsdag 23. april 1901. Det ser ut til at Det Norske Operaselskab avsluttet sin turné i Stavanger.

OPPFØRELSER;

Det Norske Operaselskab i Trondheim, Bergen og Stavanger; mandag 25. februar 1901; urpremiere. Dirigent: Jens Glende. Regi: Rolf Hammer. Scenografi: Rudolf Krohg. Kostymer: fru Hamang. Med: Ingeborg Due-Sundby (Zoe, gresk keiserinne), Rolf Hammer (Harald Hardråde, væringenes høvding), Clara Hultgreen (Maria, Zoes slektning), Aagot Lobstein (Elisif, prinsesse fra Gardarike), Moritz Lobstein (Georgios, gresk general), Halfdan Rode (Eremitten), Fritz Gjøs (Erik, en ung væring), Oscar Sandahl (Halldor Snorresøn, en væring), Hr. Hamre (Simeon), Hr. Strøm (En fisker). Spilt: februar 25, 26 (Trondheim), mars 22, 24, 28 (Bergen), april 15, 21 (Stavanger); til sammen 7 forestillinger.

KILDER:

Benestad, Finn. Johannes Haarklou: Mannen og verket, Oslo: Universitetsforlaget 1961

Arentzen, Kristian. Adam Oehlenschläger: Literaturhistorisk livsbillede. København: Høst & Søns Forlag, 1879.

Oehlenschläger, Adam. Tragödier: Syvende Deel. København: Eget forlag, 1833.

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

Nasjonalbibliotekets arkiv

avisene