Ingeborg Refling Hagen

Født19. des 1895 (død 30. okt 1989)
FunksjonerForfatter
NasjonalitetNorsk
KjønnKvinne
NettstedIngeborgmuséet

Om Ingeborg Refling Hagen

Ingeborg Nancy Refling Hagen (født 19. desember 1895 på Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun debuterte i 1920 med Når elv skifter leie, noveller fra gammelt Hedmarksmiljø. I tiåret som fulgte kom det en rekke romaner og novellistiske fortellinger skrevet i en fortettet, lyrisk-musikalsk stil med sterk egentone. I 1932 stod hun fram som lyriker med samlinga Jeg vil hem att, som ble en nordisk salgssuksess for lyrikk. Nå ble hun også en kjent og kjær oppleser av egne dikt.

Under andre verdenskrig gikk hun inn i motstandsbevegelsen og var aktiv i arbeidet med å gi ut illegale aviser. Sommeren 1941 startet hun Send Videre, en avis som i september endret navn og ble kjent som Jøssingposten. Denne virksomheten førte til at hun ble arrestert midt i desember 1941. Hun satt i fengsel til 1944.

Ingeborg Refling Hagen er opphavet til et særegent kulturarbeid som etter krigen fikk ny giv og ble kjent som Suttung-bevegelsen. Den hadde utspring i hennes eget hjem Fredheim. En frukt av dette arbeidet var Suttungteateret på Tangen, gjennom mange år Norges eneste statstøttede friteatergruppe.

I 1967 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1975 mottok hun Norsk kulturråds ærespris.

Les mer

Tilknyttet

Vis alle

Medvirkende i

Vis alle

  • Images (0)
  • Video (0)
  • Audio (0)
  • Files (0)

Verk av Ingeborg Refling Hagen

Vis alle

Utmerkelser

Mer om Ingeborg Refling Hagen

Foreldrene

Ingeborg Refling Hagens mor Johanne (1860–1942) fra Ringsaker, var såkalt uektefødt barn av enken Johanne Angelset og overjeger Ole Simensen Lier Refling. Som tenåring fikk hun arbeid i bokhandelen hos Edvard Olsen Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Skrefsrud underviste sønnen i huset, den senere misjonæren Paul Olaf Bodding, som kom til å overta etter sin læremester. Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og tok til seg atskillig kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun siden skulle komme til å gi videre til egne barn. På denne tida stiftet hun også bekjentskap med Anders Sandvig.

Hans Petter Hagen (1862–1908), Ingeborg Refling Hagens far, var fra Biri. Han avtjente militærtenesten i HMKs Garde. Siden ble han forpakter og møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. Utpå 1880-tallet møtte han den to år eldre Johanne fra Ringsaker og ble dypt betatt. Hun hadde egentlig tenkt å reise ut som misjonær, men i 1887 giftet de seg, og samme år ble Louise født. Hans-Petter fikk tilbud om stilling som møller på gården Vik på Tangen. Han takket ja, og vinterstid 1889 dro den vesle familien over Mjøsisen med sitt jordiske gods. De første årene på Tangen bodde de i Møllerstua ved Vikselva, og der ble Hjalmar og Gustav født. Etter en tid klarte de å bygge sitt eget hus, «Fredheim», der Ingeborg, Hilda og Ragna kom til verden.

Oppvekst

Ingeborg Refling Hagens barndomshjem var preget av et levende fortellermiljø. Mye folketradisjon ble overlevert gjennom mormoren, moren og andre bygdefolk. Tradisjoner etter Hans Nielsen Hauge og Lars Skrefsrud løp sammen i hjemmet og ble skapende videreformidlet av Johannemor, som også drev sin egen utradisjonelle søndagsskole for barn i bygda.

Faren kom til å si opp stillingen som møller da det kom inn elementer som brøt ned det gode miljøet i mølla. Etter dette var han dagarbeider. I 1907 ble han utsatt for en alvorlig arbeidsulykke som førte til hans for tidlige død i 1908. Moren måtte selge huset for å dekke legeregningen på 60 kroner, som dengang var mye penger. Den nye eieren lot enken og de farløse bo på et kammers i det som hadde vært deres eget hjem. Ingeborg var da 12 år gammel.

Allerede før farens sykeleie og død hadde moren og barna hjulpet til med inntjeningen. De trange levekårene hadde ført til at Louise, den eldste i søskenflokken, emigrerte til USA. Hjalmar dro til sjøs. Et halvt år etter farens død emigrerte også Gustav til statene, der han tok seg fram og med tida ble en kjent arkitekt. Moren og de gjenværende barna tok de arbeidsoppgaver de kunne få. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve hvordan unger ble utnyttet som barnearbeidere. Ingeborg, som var den eldste av de gjenværende og mest ettertraktet som arbeidskraft, måtte arbeide også i skoletida. De tunge erfaringene førte til et brennende sosialt engasjement som aldri forlot henne. Som fjortenåring reiste Ingeborg til England som barnepike. Her var hun i 2 1/2 år. I England lærte hun seg såpass engelsk at hun kunne lese Shakespeare på originalspråket.

Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda en vinter på Viken Folkehøgskole på Gjøvik. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Denne tida var som en ferie etter alt slitet. Folkehøyskolevinteren ble, ved siden av ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk.

Læretid i Kristiania

I 1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Hun jobbet en tid bak disken i en melkebutikk på Simensbråten som fram til Oslos byutvidelse av 1948 lå i Østre Aker. Hun arbeidet også noe på kontor. I ledige stunder leste hun det hun kom over. Hun hadde bøker gjemt i hyllene, slik at hun kunne utnytte tida dersom det innimellom var få kunder i butikken. Deichmanske bibliotek og Nationalteatret ble hennes universitet. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene, Hilda og Ragna, fikk lærerutdannelse.

På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen som var kunde i melkebutikken. Birgit forsto at den mørkhårede jenta bak disken kanskje egentlig hadde lyst til annet enn å arbeide i butikk. Arbeidsdagen var lang, men hun kunne likevel ta imot invitasjon til Birgits hjem i Ilaveien (nå Olleveien).

I hjemmet hos Abrahamsens kom det interessante mennesker. Birgit hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Birgits bror var lyrikeren Enok Abrahamsen. En av dem som gjorde inntrykk på Ingeborg Refling Hagen var den kunnskapsrike Anders Krogvig, som skulle bli en konkurrent til litteraturprofessoratet ved vårt eneste Universitet på den tid. I Store norske leksikon kan man lese at Krogvig «som «kritisk skribent» [sitat fra bedømmelseskomiteens innstilling] ble stilt foran sine konkurrenter Francis Bull og Just Bing.» Likevel fikk han ikke stillingen. Professoratet ble besatt av Francis Bull i 1920. I erindringsboka De unge (1979) har Ingeborg Refling Hagen gitt glimt av Krogvigs sjeldne formidlingskunst. Han kunne holde inspirerte forelesninger på stående fot. Birgit Abrahamsen hadde selv sterke litterære interesser og dertil bakgrunn fra teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen sugde til seg nye kunnskaper. Birgit Abrahamsen oppmuntret henne også til å skrive selv. Det var hun nok så smått begynt med i hemmelighet. Men nå gikk hun i gang for alvor. Hun tok på seg å pleie gamle fru Abrahamsen til hun døde, og lovet henne å ta vare på Birgit som levde og åndet for kunst, men som ikke var mye innstilt på det praktiske.

«En ny forfatterinde»

Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den strålende omtalt av Hans E. Kinck. Han skjønte at det var framstått en «ny forfatterinde» med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og som dertil satt inne med et helt spesielt stoff. Kinck visste å verdsette hennes språklige musikalitet som nok var noe i slekt med hans egen i et verk som Flaggermusvinger.

Dette er ikke den flate stil, den almindelige, den som læses halvt blundende som man læser et aviskauseri; den forlanger at høres, med pauser, med skiftende stemme - en stil hvis maal er at følge følsomt efter stoffet. Den har ellers det krappe, norske præg; men der kan ogsaa komme et lyrisk langsyn i sætningernes fald, som peker paa nye muligheter. ... Hvad selve valget av motivet angaar, synes der at være en kjærnesundhed i hennes syn, en stor menneskelighed; jeg skimter som hendes særpreg et ungt og usedvanlig varmt sind og et lyst humør - det kommer f.eks. frem i det fornøielige grep, hun har paa tegningen av smaabarn, det kommer frem i hendes vakre og dype tegninger av morsfølelse, av ømhet mot barn og selvoppofrelsens uutslitelighet, som hun later til at vite stundom endog kan besætte mænd ... – Hans E. Kinck, utdrag av artikkel i Tidens Tegn 1920

Det kom en strøm av bøker fra henne utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, ja til dels uhyggelig innhold. Oftest ble bøkene godt mottatt. Enkelte kritikere sammenliknet hennes diktning med Edvard Munchs malerier, som på den tid ikke alltid ble forstått. Det var tvil om hvilken litterær katergori hennes produksjon skulle plasseres i. Var det krass realisme, vill romantikk, eller kanskje først og fremst ekspresjonisme? I ettertid har man også forsøkt seg med termen magisk realisme.

Hennes bruk av dialekt var banebrytende, en halv generasjon før diktere som Hans Børli og Alf Prøysen. Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i Tidens Tegn, Arbeiderbladet og Arbeidermagasinet.

Ekebergkolonien

Parallelt med forfatterskapet skapte Ingeborg Refling Hagen sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på Nordjordet i Ekebergskrenten. Nordjordet var en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård som de fikk kjøpt i 1922. Ingeborg Refling Hagen bodde i første etasje, mens Birgit Abrahamsen innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atelier. Miljøet som oppsto på Nordjordet, fikk tilnavnet Ekebergkolonien i pressen. Det ble drevet litteraturstudier, og det ble dannet en friteatergruppe med utaddrettet virksomhet: «De unge» eller «Kinck- Wergelandteateret».

Blant dem som vanket i miljøet kan nevnes billedkunstnerne Gunnar Janson, Dagfin Werenskjold og - etter hvert - Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen. [2] Komponisten Eivind Groven kom inn i miljøet gjennom Ingeborgs yngste søster Ragna, som han giftet seg med i 1925. Svogerskapet resulterte i et fruktbart samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst Marihand og Brudgommen. Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene.

Lyrikerdebut

I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen Jeg vil hem att. Den besto av emigrant-dikt og små noveller preget av eventyr og sagn. Emigrantenes situasjon opptok henne både fordi tre av søsknene hadde reist ut, og fordi hun selv hadde levd i utlendighet. Samlingen, som er tilegnet «mine landsmænd i Amerika», ble en salgssuksess for lyrikk det året.

Lyrikkhistorikeren Ivar Havnevik regner lyrikeren Ingeborg Refling Hagen blant «kvinnepionerene», og plasserer henne sammen med Halldis Moren Vesaas, Zinken Hopp, Aslaug Vaa og Inger Hagerup.Han påpeker at hun er formfornyende, og sier bl.a. om titteldiktet at «et frirytmisk ordnet talespråk bygger seg opp mot en rytme som puster som vers». Et avsnitt fra diktet kan illustrere hennes frirytmiske stil med varsom bruk av rim. Situasjonen er at en gammel emigrantkvinne på et sykehus i det fremmede landet der hun har levd og arbeidet hele sitt voksne liv, på dødens terskel gjenkaller i erindringen hjemstavnen hun måtte forlate som ung, og som til sist faller sammen med hennes paradisdrøm:

«Langs gutu, stig og kongsvei er det dype blomstergrøfter,
der væks smørblom og balblom i frodige kjærr.
Og på mosegrodde steingar blomstrer nypetorn,
væks der renfang, væks det bring og vildripsbær.
Å du søster! Slike veier findes itte her.
Der er klokkeklang og brudeferd langs mitt lands landeveier.»

Diktet avsluttes på denne måten:

«Her er ingen fare her i skogen min.
Jeg veirer det på duften av Linnea.
En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind.
Jeg hører det paa kvitrningen at retnu er det morgen,
jeg hører det paa susingen.
Jeg er i skogen min.»

Lyrikk og politikk

Fra tidlig på 1930-tallet var hun oppmerksom på den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til «Mot Dag». Hun arbeidet i et voldsomt tempo, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under pseudonym.

Hun skrev mange samfunnsengasjerte dikt, blant annet om tilstanden i Spania, og gav opplesninger til støtte for kampen mot Franco. Hennes dikt «Den internasjonale brigades kirkegård» skal være oversatt til minst 16 språk, og siste strofe er sitert på det monumentet som i 1989 ble reist i Birkelunden i Oslo over nordmenn som falt i kampene i Spania:

For verden ga brigaden,men den ga verden tro,og fylte svikets avgrunnog la seg selv til bro.Når verdensharpen engang kan varsle bedre kår,senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.

Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien Tre døgn på storskogen 1937-39. Den tar utgangspunkt i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Olav DuunsMenneske og maktene (1939) og Tarjei Vesaas' Kimen (1940), skjønt det er store forskjeller i fortellerteknikk og stemning.

To av hennes bøker vakte særskilt debatt: Hvor kom vi fra? og Utenfor balkongen. Utenfor balkongen utkom 1936, men var skrevet tidligere. Den tar for seg forholdene i Italia under Mussolini. Boka ble forstått i Sverige, men ikke i Norge. Hvor kom vi fra? fra 1935 forteller i en poetisk form om hvordan barn blir til, noe som den gangen ble oppfattet som altfor vovet. Debatten om bøkene trengte like inn i stortingssalen, der det skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass, og i boka De unge gir hun en frisk skildring av hvordan debatten forløp. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noen sinne, var tildelt Statens kunstnerlønn i 1936.

Wergeland-formidling

Hun satte mye inn på å «ruste opp sitt folk åndelig». Bl.a. overførte hun Henrik Wergelands bok Jødesaken i det norske Storting til moderne norsk og fikk den utgitt i 1936. Her satte hun også inn et eget dikt om Wergeland som blant annet inneholder formuleringer som, «Han blir den seige rota, som hver voldsmann snubler i», og «Wergeland oppstanden er et farlig, brennbart lyn».[5] Hun oppfattet Wergelands diktning som en vaksine mot nazistisk ideologi, og intensiverte sitt arbeid for å gi barn og unge del i den. Hun skapte da det første store Wergelandstevnet på Eidsvoll 17. juni 1938, dvs. på Henrik Wergelands fødselsdag. Hun holdt selv hovedtalen det året. Neste år gjentok hun stevnet, men med en annen taler. Hun aktet å gjøre Wergelandsdagen til en årlig tradisjon.

Stein skole på Romerike kalles i dag «Eventyrskolen». Sammen med lærer Erling Elverhøy bidro Ingeborg Refling Hagen aktivt til utsmykningen av skolen. Dette ble en oppgave hvor hun utnyttet sitt nettverk av gode venner blant samtidskunstnerne, mellom dem Reidar Aulie, som malte et berømt bilde av Henrik Wergeland som den store såmannen. Maleriet dekker en vegg i ett av klasserommene. inspirert av Ingeborgs diktning om ham, slik som boka I natt red'n Henrik forbi, og «Steinbarnas Wergelandsang».

Innsats under andre verdenskrig

Krigen kom i Norge i 1940, som hun hadde fryktet. Ved krigsutbruddet gikk hun inn i det illegale motstandsarbeidet og redigerte undergrunnsavisen «Jøssingposten».Parallelt opprettet hun, på initiativ fra venner, en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og hun skrev også en litteraturhistorie for barn på vers som kunne synges på kjente melodier. Ingeborg Refling Hagen stensilerte opp Jøssingposten og barnesanger om hverandre mens Gestapos nett snørte seg om henne. Midt i desember 1941 ble hun arrestert i sitt hjem på Nordjordet. Birgit Abrahamsen ble av venner smuglet over til Sverige.

Ingeborg Refling Hagen ble holdt i fangenskap i to og et halvt år, dels på Grini fangeleir, dels på Ullevål sykehus der åtte mann skiftesvis holdt vakt over henne døgnet rundt. Hun røpet ingen hemmeligheter, og unngikk å bli skutt ved å spille sinnssyk, og ved å påføre seg selv livsfarlige sykdommer, blant annet difteri, som hun bare så vidt overlevde. Professor P.M.Holst, overlege på «Smitten» på Ullevål, har fortalt om denne tida:

«Dag og natt lå hun anspent og parat til å ta imot inspeksjon. Aldri lykkedes det noen uvedkommende å se annet enn et elendig menneskevrak, som lå apatisk, klynkende i sengen. Men i hennes indre flammet en hellig ild, som ingen tysker kunne slukke. Når jeg bøyet meg over sykesengen, skiftet ansiktet øyeblikkelig uttrykk. Den imbecile maske falt bort, og man opplevde plutselig å stå på randen av en vulkan hvor det kokte og boblet. Man sto ansikt til ansikt med et temperament som selv da evnet å juble med de glade og hulke med de bedrøvede. I 2 1/2 år kjempet Ingeborg Refling Hagen sin kamp mot mørkets makter, en vill, fortvilet og betagende kamp, hvor hun seiret stort. Mine fattige ord er ikke gode nok til å skrive det epos hun fortjener.» (Fra den danske avisen Land og Folk, 25. juli 1946.)

Da man ingen vei kom med 'Kjerringliket' som Gestapo kalte henne, gav okkupasjonsmakten opp. Hun ble løslatt sommeren 1944. Ettersom hun ikke kunne stå på bena, ble hun sendt på båre til barndomshjemmet Fredheim. Hennes mor var død i 1942, mens Ingeborg Refling Hagen var i fangenskap, men søsteren Hilda Hagen, som hadde kjøpt huset tilbake i 1930, tok i mot henne.

Under sykehusoppholdet hadde hun i all hemmelighet undervist sykepleierskene på Ullevål i verdenslitteraturen. Disse pleierskene ble hennes venner for livet.

Et livskall til kulturarbeid

I fangenskapet hadde hun gitt seg selv det løfte, at om hun noen gang kom levende fra det, skulle hun ikke kaste bort fem minutter. Hun mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet barnearbeider, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. «Kunnskap er makt, men visdom er tjeneste» pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sansen for og gleden ved god, klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet. Under fangenskapet, da hun ikke hadde tilgang på bøker, hadde hun erfart hva det ville si å kunne diktningen så godt at den fungerte som opplagsnæring. Erfaringene fra fangenskapet var nok også medvirkende til at hun skapte verket Livsfrisen.

Suttung-bevegelsen

Utdypende artikkel: Suttung-bevegelsen

Etter krigen blev hun boende på Fredheim. Det litterære arbeidet Ingeborg Refling Hagen begynte i fangenskapet, grep om seg og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet Suttung, og som er kjent som Suttung-bevegelsen. Det heter seg i norrøn mytologi at den som drikker av skaldedrikken Suttungs mjød enten blir skald eller vis. Ingeborg Refling Hagen mente at den som arbeider seriøst med å tilegne seg diktning, samtidig får i seg dråper av Suttungs mjød. Suttungarbeidet gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. Wergelandsstevnet fra Eidsvoll ble tatt opp igjen på Romerike i 1948 med Stein skole som base. Siden 1950 har det vært avviklet på Tangen, med en Blomsterprosesjon som sentral del av programmet.

De neste tiårene hadde hun konstant huset fullt av unge mennesker som bodde i hennes hjem i kortere eller lengre perioder. Noen ble boende i mange år, andre deltok i arbeidet på andre måter. Parallelt med at hennes elever studerte og arbeidet med litteratur med Fredheim som arnested, tok de gjerne gymnas, lærerskole og universitetseksamener. Hun reiste også til Oslo hver uke og drev lesesirkler og undervisning i opplesning og teaterarbeid i en årrekke. Noen av pleierskene fra Ullevål var av dem som var på Fredheim. Hun tok aldri betalt for sin undervisning. «For intet har jeg fått mine kunnskaper, og for intet gir jeg dem videre», kunne hun si.

Hun førte sine elever inn i deler av verdenslitteraturen, fra Homer og Vergil til Shakespeare og Dostojevskij, fra Dante og Wergeland til Søren Kierkegaard, Ibsen og Kinck. Det ble ikke lest bare bruddstykker, men hele verk. Hele Brødrene Karamasov, alle Shakespeares kongedramaer osv. Etter hvert arrangerte de elevene som hadde fordypet seg i særlige emner, egne studieleirer i sommermånedene. Tre somre etter hverandret kunne temaet f.eks. være Dante. Leirene ble hver gang avsluttet med uteframføringer av utvalgte Dantesanger. Et annet år kunne Wergelands kosmologiske dikt være tema. Det ble det også i noen grad studert bakgrunnslitteratur/sekundærlitteratur i samband med leirene. Men det var alltid diktningen som sto i sentrum. Etterhvert ble det arrangert teaterleirer der man forberedte Suttungteaterets hovedsatsing kommende år. Tradisjonen med litterære sommerleirer for henholdsvis barn og ungdom er siden ført videre, bl.a. av Wergelandakademiet.

Kulturarbeidet og 17.-juni-stevnet vokste gradvis og var på sitt aller største på 1970-tallet og inn på 1980-tallet.

Ingeborg Refling Hagen understreket ofte at Suttung ikke var en organisasjon, men en organisme. Det kan også kalles en levende tradisjon eller kulturstrømning, riktignok preget av hennes originale innsats, men som gjennom de dikterne hun prioriterte sterkest, skyter røttene dypt ned i europeisk åndshistorie.

Suttungteatret

Suttungteatret bør nevnes spesielt. Utgangspunktet var husteatret på Fredheim. Da samfunnshuset på Tangen sto ferdig i 1965, hadde kommunen gått inn for å bygge scene og sal med tanke på Ingeborg Refling Hagens teaterarbeid. Suttungteatret skiltet stadig med nye heldagsforestillinger på Tangen samfunnshus. I tur og orden kom Wergelands og Kincks mer eller mindre uspilte dramatikk opp på scenen. Også verker av Gunnar Heiberg, Jonas Lie og ungdomsverk av Henrik Ibsen ble framført. Publikum kom langveisfra til den lille bygda på Hedemarken for å være til stede på disse kulturbegivenhetene. Det sies at Suttungteatret er årsaken til at Tangen stasjon i motsetning til andre større og mindre stasjoner på Dovrebanen, ikke ble nedlagt. Suttungteatret kom ellers inn på statsbudsjettet og oppnådde god omtale også i hovedsstadspressen.

Livsfrisen

Parallelt med suttungarbeidet skapte hun det eiendommelige litterære verket Livsfrisen i 6 bind, 4 bind 1948–50 og 2 bind i 1975–77. Det er blitt karakterisert som et folkepedagogisk verk. I en særegen kombinasjon av diktning og søkende refleksjoner i rammefortellingen kaster hun lys over sin egen utviklingsvei gjennom ledefiguren, sitt alter ego, Ingrid Mostua. Framgangsmåten kan best karakteriseres ved tittelen på annet bind i Livsfrisen, Jeg vil lete og banke. Til Livsfrisen hører også seksbindserien, Eventyr og historier fra Mostua (1967-73), som er gjennomillustrert av Olav Bjørgum.

Ved veis ende

En litterær bragd var de tre erindringsbøkene som hun skrev mellom 1979 og 1982. Den første av dem, De unge, omhandler begivenhetene på 1920- og 30-tallet. I Gnister i mørket forteller hun om de første Wergelandstevnene og om krigsårene, mens hun i Løfet må holdes forteller om kulturarbeidet etter krigen. Hun fortsatte dessuten å gi ut lyrikksamlinger til det siste. Diksamlingen Vårvåt Lørdagskveld kom i 1984, og kan sies å knytte forbindelsen tilbake til Jeg vil hem att.

I 1984 begynte Ingeborg Refling Hagens jernhelse å svikte, og hun lot arbeidet med Wergelandsstemnet gå over til yngre krefter. Hun døde i sitt barndomshjem i 1989 nesten 94 år gammel og ligger begravet på Tangen Kirkegård, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen (1898–1972). I nærheten ligger den yngste søsteren Ragna (1902–1960) og hennes mann, komponisten Eivind Groven (1901–1977).

Arven etter henne

Ingeborg Refling Hagen fikk et langt og aktivt liv, og virkningen av hennes arbeid er uoverskuelig. Det strekker seg fra barnehagen til Universitetet på høyeste nivå og ut over landets grenser: Hennes elever bar med seg en uvurderlig åndelig ballast inn i sitt videre liv. Mange ble lærere. Man finner hennes elever og samarbeidspartnere – og deres elever igjen – på alle nivå i skoleverket. Flere har gått inn i barne- og ungdomsarbeid med klar foranking i Ingeborg Refling Hagens virke. Impulsene har og gitt støtet til friteatergrupper, kulturarbeid og kunstnerisk virksomhet av ymse slag. Enkelte av hennes elever har havnet ved institusjonsteatre. Wergelandakademiet i Oslo er også en avlegger av hennes kulturarbeid.

Hennes 17.-juni-stevne holdes fortsatt i hevd på Tangen, der kunsten å lage de spesielle 17.-juni-blomstene fremdeles er en levende tradisjon.Etter hennes død har blomsterprosesjonen på Wergelandsdagen gjort et opphold ved hennes grav på Tangen kirkegård med opplesning og sang til ære for den dikter hun kanskje elsket høyest, Henrik Wergeland. Det er blitt tradisjon at programmet på kirkegården avsluttes med allsang. Det er to sanger som nesten alltid går igjen. Først synges «Efter Tidens Leilighed» av Henrik Wergeland til Grovens melodi; den tar til slik:

«Stenen i Stefanens Pande,den er Løgnen mod det sande.»

Deretter følger gjerne «Steinbarnas Wergelandsang» av Ingeborg Refling Hagen med avslutningsordene:

«Se, det lyser fra lund og fra li,for i natt red'n Henrik forbi.Når det spirer en gang i vårt spor,er det Wergelands tanker som gror.»

I Norsk litteraturhistorie ved Harald og Edvard Beyer[10] kan man lese bl.a. dette:

I hennes beste diktning lever kjærligheten til småfolk i Mjøsbygdene, til de store skogene og til hele Norge. Hennes utvikling går - sterkt forenklet - fra vill uhygge og krass, ofte barokk realisme gjennom eventyrstemning og frodig fabulering til øm og jordnær lyrikk. Hennes sterke tradisjonskjensle henger sammen med et kulturkonservativt grunnsyn. Samtidig er hun politisk og sosialt radikal ...

Verker

  • Når elv skifter leie, Steenske forlag 1920.
  • Svartsnær, Steenske forlag, 1921.
  • Loke sår havre, 1922.
  • Ugild, Aschehoug 1923
  • Valvarsel, Aschehoug 1924
  • Glaam, Aschehoug 1925
  • Marihand, Asch. 1926
  • Brudgommen, Asch. 1927, ny utgivelse 1966, illustrert av Olav Bjørgum
  • Fostersverdet, Asch. 1928
  • Tidhvervsklokken, Asch. 1929
  • I skreddertimen, noveller, Asch.1930
  • Har du hørt det?, noveller, Asch. 1931.
  • Jeg vil hem att, dikt og noveller, Asch. 1932.
  • Lørdagskveld, dikt og noveller, Asch. 1933.
  • Jeg har møtt en engel, dikt og noveller, Asch. 1934.
  • Himmeriks hellesten, barnebok, illustrert av Reidar Aulie, Asch. 1935.
  • Hvor kom vi fra?, dikt og noveller, Asch. 1935.
  • Livets dans, Roman, Asch. 1936
  • Henrik Wergeland, dikt, utgitt sammen med oversettelsen av Jødesaken, Tiden 1936.
  • Utenfor Balkongen, Roman, Asch. 1937
  • Kjørekaren (Tre døgn på Storskogen 1), roman, Asch. 1937
  • Den gamle pioner, dikt, ill. av Dagfinn Werenskjold, Tiden 1937.
  • Sognebudet (Tre døgn på Storskogen 2), roman, Asch. 1938
  • Annendagsfesten, dikt, Asch. 1938
  • Den nye læreren (Tre døgn på Storskogen 3), Asch. 1939.
  • Låndag på Skolen, litterør ønskeliste for barn, stensil-utgave 1939, nye opplag på Suttung forlag.
  • Ridderleken, barnebok 1940 (Stensilutgave)
  • Mytesanger, norrøn mytologi for barn, stensilutgave 1940
  • Fedrenes guder, mytologi illustrert av Per Teigen. stensilutgave 1941, opptrykk Suttung 1980 og 1992.
  • Hva er forskjellen på fengsel og dødsdom, dikt mot dødsstraff, eget forlag 1945.
  • Vi må greie oss selv, Livsfrisen 1, Asch. 1948.
  • Jeg vil lete og banke, Livsfrisen 2, Asch. 1949.
  • Den første morgentimen, Livsfrisen 3, Asch. 1950.
  • Jeg så det, Livsfrisen 4, Asch. 1950. Livsfrisen samlet utgitt på Suttung forlag 1977.
  • Agnes – ga du alt, barnebok, eget forlag 1953.
  • Elva flyt så stille under bakkelandet, dikt, Asch. 1954.
  • Kongen farer forbi Tangen, dikt, Asch. 1956.
  • I natt red´n Henrik forbi, en samling Wergelandsminner, Asch. 1958.
  • Livet svikter ikke livet, dikt, Asch. 1960.
  • Jeg foretrekker lyset, dikt, Asch. 1962.
  • Ellisiv og Harald Hardråde, noveller og dikt, Asch. 1966.
  • Også vi når det blir krevet, barnebok, barnebladet Magne 1967.
  • Underveis, prolog til åpningen av DNAs landsmøte, DNA 1967.
  • Jeg vil hem att – Utvandrerdikt, Suttung forlag, 1970.
  • Eventyr og historier fra Mostua, I–VI, Suttung forlag, 1967–73.
  • Guds Tuntre, dikt, Suttung forlag 1972
  • Vi løfter de lenkede hendene våre, Skuespill til minne om Andrew Furuseth, Suttung forlag 1972
  • Jesabels latter, dikt, asch. 1973.
  • Lyst for og mørkt bak, prolog, Asch. 1974.
  • Spekulanten (livsfrisen 5), Suttung forlag 1975
  • «Når du går til kvinnen, så glem ikke pisken», dikt, Asch. 1975
  • Sigrid og de andre, barnebok, Suttung forlag 1976.
  • Min venn jeg drømte det jo bare (livsfrisen 6), Suttung forlag 1977.
  • Ellisiv og Harald, dramatiserte dikt, utvidet utgave, Suttung forlag 1977.
  • Hilda og de andre, barnebok, suttung forlag 1978.
  • Lynglimt fra landeveien, enaktere, Suttung forlag 1979.
  • De unge, selvbiografi, Asch. 1979
  • Gudmund og de andre, barnebok, Suttung forlag 1980.
  • Gnister i mørket, selvbiografi, Asch. 1980.
  • Løftet må holdes, Selvbiografi, Asch. 1982.
  • Vellystinger, dikt, Asch. 1983.
  • Vårvåt lørdagskveld, dikt, Asch. 1984.
  • Louise og de andre, 1984.
  • Tre dagers moro og tre dagers vent, 1996.

Under psevdonymet Inge Borg

  • Vi må greie oss selv, Tiden norsk forlag 1934
  • Verden er så stor så stor, Tiden norsk forlag 1935
  • Ingen penger, ingen billett, Tiden norsk forlag 1936
  • Skole og gode dager, Tiden norsk forlag 1937

Under psevdonymet Hans Haga

  • Møllerkammerset, første natt, Tiden Norsk Forlag 1936.
  • Møllerkammerset, annen natt, Tiden Norsk Forlag 1937.

Dessuten en rekke litterære gjennomgåelser av Shakespeare, Ibsen, Homer, Victor Hugo og Dante.

KILDER: 

Gundersen, Svein. Ingeborg Refling Hagen - og noen av kvinnene rundt henne. Artikkel2013

Wikipedia, no.wikipedia.org, 29.02.2012, http://no.wikipedia.org/wiki/Ingeborg_Refling_Hagen

Alle tilknytninger

Medvirket i

Verk av Ingeborg Refling Hagen