Sverre Hansen

Skuespiller. Foreldre: Maskinformann Christian A. Hansen (1879–1936) og Anna Ovida Jørgensen (1881–1957). Gift 1955 med Ellinor Olay (25.9.1920–7.11.1994), datter av sogneprest Andreas Olay (1887–1963) og Anna Egenæs (1894–1988).

Sverre Hansen var skuespiller hele sitt yrkesaktive liv. Han hadde en stor og allsidig karriere og gav liv til et bredt spekter av roller. Etter 1960 ble han landskjent som skuespiller ved Fjernsynsteatret og på Nationaltheatret.

Sverre Hansen vokste opp i Bergen. I ung alder bestemte han seg for teater. Allerede som 9-åring hadde han eget dukketeater. I løpet av krigen ble Hansen medlem av Bergen Dramatiske Klub, stiftet 1939. Den bestod av ungdommer og amatører med profesjonelt teater som mål. Hansen gikk i sminkelære på Den Nationale Scene, hvor han også prøvespilte, men uten å bli ansatt.

Hansen var altså ikke kunstnerisk ubeskrevet da han like etter krigen reiste til Oslo. Der ble han opptatt av Claes Gill i det nystartede Studioteatret. Debuten foregikk 1945 som barkeeperen i Skumringsbaren av Arthur Koestler. Hansen var ved Studioteatret til det ble nedlagt 1950, deretter ble det en sesong ved Det Nye Teater 1951–52, og så det nystartede Folketeatret 1952–59. Fra 1960 vekslet Hansen mellom Nationaltheatret og Fjernsynsteatret. Først var han en sesong ved Nationaltheatret, så ved Fjernsynsteatret fra starten 1961 til 1968, deretter ved Nationaltheatret fra 1968 til 1974, så ved Fjernsynsteatret igjen fra 1974 til 1977, og til slutt ved Nationaltheatret 1977–89. Hans offisielle avskjedsforestilling var i rollen som jarlen av Gloucester i Shakespeares Kong Lear i mai 1989. Dette betydde imidlertid ikke at et langt og aktivt teaterliv opphørte. Mot slutten av yrkeskarrieren opptrådte Hansen på Den Nationale Scene da han overtok en rolle i Marit Tusviks Etter William. Dermed var ringen sluttet for Hansens skuespillerliv. To dager før han døde 1995, gjorde han opptak som redaktøren i fjernsynsserien om Knut Hamsun.

Ved siden av sin skuespillergjerning underviste Hansen ved Statens Teaterhøgskole i sminkefag eller maskelegging. Ifølge Ellen Horn, en av hans mange elever, viste Hansen gjennom undervisning i sminkekunsten hvordan karakterer kunne skapes og bygges opp.

Om starten på den profesjonelle skuespillerkarrieren uttalte Hansen: “De seks årene på Studioteatret efter krigen dannet grunnlaget for hele mitt yrkesliv, preget mitt forhold til teaterkunsten.” Teateret bygde på teatersynet til den kjente teatermannen Konstantin Stanislavskij. Sentrale elementer var grundighet, logisk begrunnelse av rollen, og at den skulle leve i enhver detalj, også i det fysiske uttrykk. Skuespilleren skulle stille seg åpen overfor rollen, la den virke på seg og søke dens sjelelige substans.

Dette preget Hansens utførelser av så vel hovedroller som mindre roller. Han lot hele sin personlighet prege roller han utførte, og han gikk inn i enhver scenisk oppgave med like stort alvor og grundighet. Han hadde en egen evne til å gi mindre roller fornyet liv, egenvekt, tilføre ukjente dimensjoner, og så å si rehabilitere dem for det de var verd. Som perfeksjonist var det viktig for Hansen at alle små detaljer stemte overens. Utseende skulle også være kunst. Derfor søkte han selv på kostymelagrene etter den riktige skjorten og buksen. Sminke og maske var ikke ferniss, noe man la utenpå. For han var dette viktige elementer i oppbyggingen av en karakter.

Det fortelles at Agnes Mowinckel på klingende bergensk spurte Sverre Hansen da han var ansatt ved Studioteatret: “Er De bergenser? Ja, det vil jeg si Dem, unge mann, at det sproget kan De ikke bruke!” Men til tross for dette og selv om han kun var ansatt ved teatre i Oslo, beholdt han sin karakteristiske skarrende, bergenske stemme som scenespråk. Det visste han å utnytte i karakterisering av roller.

Med like stor selvfølgelighet spilte Hansen klassiske komedier og realistiske samtidsstykker som absurd dramatikk. Under hans humor lå et underliggende alvor, og de sinnsskiftninger han viste i rollene, kunne virke urovekkende ekte. Han fremførte flere av Ibsens rollefigurer, som f.eks. doktoren i Brand, Brovik i Bygmester Solness og Foldal i John Gabriel Borkman. I mange Holberg-roller kom hans karakteristiske scenespråk til sin fulle rett, som f.eks. som Henrik i Den politiske Kandestøber. Fra Fjernsynsteatret huskes Hansen som den gale i Nikolaj Gogols En gal manns dagbok, ektemannen Chamberlayne i T. S. Eliots Cocktailparty, den eldre mannen i Samuel Becketts Krapps siste spole. Hansen skapte en uforglemmelig rørende og merkelig livsdyrker av Vladimir i Becketts Mens vi venter på Godot. Sin største suksess gjorde Hansen på Nationaltheatret som H. C. Andersen i Per Olov Enquists Fra regnormenes liv.

Også på film og i fjernsynsserier markerte Hansen seg. Eksempler på dette er hans debut i Ni liv (1957), Herren og hans tjenere (1959), Ugler i mosen (1959), Viva Villaveien! (1989) og spesielt hovedrollen i Eggs (1995). For denne ble han sammen med Kjell Stormoen tildelt Amandaprisen som beste mannlige skuespiller.

Kilder og litteratur

• Diverse avisartikler og -intervjuer

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Sverre Hansen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 6. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Sverre_Hansen