Sonja Wigert

Skuespiller. Foreldre: Major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Franciska Christina Kirsebom (1887–1951). Gift 1) 1939 med redaktør og filmmanusforfatter Torsten Birger Alexis Flodén (26.6.1910–29.12.1948), sønn av adjunkt Alexis Vilhelm Valdemar Flodén (1855–1932) og Märtha Hedén (1880–1961), ekteskapet oppløst 1941; 2) 9.6.1945 med flykaptein Niels Viggo Halfdan de Meza von Holstein-Rathlou (4.12.1910–28.9.1949), sønn av bibliotekar, dr.philos. Viggo Julius von Holstein-Rathlou (1885–1965) og Elisabeth Goldschmidt (1887–1971). Navneendring til Wigert (mormorens pikenavn) 1935. Søster av Knut Wigert (1916–).

Sonja Wigert var norsk skuespiller, men huskes i dag først og fremst for sin innsats i svensk film i 1940-årene. Hun startet karrieren i Norge og vendte hjem med jevne mellomrom for nye oppgaver, men hennes nedslagsfelt var hele Norden.

Sonja Hansen, som hun opprinnelig het, var født på Notodden og oppvokst i Skien. Hun hadde tidlig utferdstrang og drømte om å bli motedesigner. Etter Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo praktiserte hun en tid ved Silkehuset. Senere ble det utenlandsopphold med språk- og ballettstudier i Sveits og Frankrike. Hun skulle ta handelsskole da hun kom hjem igjen, men så sendte hennes far et bilde av henne inn til konkurransen “Finn Norges Garbo!”, og dette førte i rivende fart til delt førstepremie, en liten filmrolle og engasjement som elev og suffløse ved Det Norske Teatret, der hun debuterte 1934. Etter hvert gjorde hun lykke i lystspill (Frøken Kirkemus og Vår i luften) på Det Nye Teater og revyer på Scala og Chat Noir. I radio lanserte hun den senere Gerd & Otto-slageren “Finnes det en liten gutt” 1937. På Nationaltheatret (1938–39) fikk hun et karaktergjennombrudd som Dyveke i Diktatorinnen av Kaj Munk.

Det var likevel filmen som skulle føre henne videre. Rollene i Bra mennesker, Fant (begge 1937) og Eli Sjursdotter (1938) vakte interesse for henne i Sverige, og fra 1939 ble hun en av svensk films ledende stjerner. Hun fikk den daværende Charlie-statuetten for sitt spill i Räkna de lyckliga stunderna blott (1944). Andre populære filmer hvor hun medvirket i denne perioden, er Ombyte av tåg, Hennes lilla majestät og Fallet Ingegerd Bremssen. Sin posisjon i svensk film beholdt hun til langt ut i 1950-årene, men hun vendte også hjem til norsk film i Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948), og i Danmark medvirket hun i filmen Brevet fra afdøde (1946).

Parallelt med dette fortsatte hun teaterkarrieren, i Sverige bl.a. med Kameliadamen, Agnes i Hustruskolen og Arsinoë i Misantropen. Hun spilte Blanche i En sporvogn til begjær på Trøndelag Teater, og hun viste naturlig sans for Noel Cowards vidd i Private Lives (Jag älskar dig, markatta) i Sverige og Blithe Spirit (Min kone spøger) på Det Ny Teater i København. I 1960-årene trakk hun seg gradvis tilbake, men spilte i Ekteskapskarusellen på Edderkoppen 1960, Iguananatten på Blancheteatern i Stockholm 1962 og en nyoppsetting av Private Lives på Svenska Riksteatern 1967. De siste årene av sitt liv var hun bosatt i Spania.

Lite kjent i Norge er Sonja Wigerts kuriøse motstandsinnsats under krigen. På oppdrag fra den svenske generalstaben tok hun kontakt med den tyske Reichskommissar Josef Terboven i Oslo. Her lovte hun informative motytelser hvis hennes far ble løslatt fra Grini. I stedet brakte hun brennbar politisk informasjon tilbake til Sverige, og to tyske spioner ble arrestert på grunn av hennes opplysninger. Under krigen møtte hun også sin ektemann nummer to, den danske flykapteinen von Holstein-Rathlou, også han med viktig motstandsinnsats bak seg. Han omkom i en flyulykke 1949.

Mot slutten av karrieren sa Sonja Wigert til pressen at hun planla å skrive en selvbiografi. Den kom aldri. Hun valgte å holde sin livshistorie for seg selv.

Verker
LYDINNSPILLINGER

• Hennes melodi/De vackrasta orden (sm.m. Sune Waldimirs orkester), 78-plate, Stockholm 1940
• I'm a ding-dong daddy/All of me/Hennes melodi, 78-plate, 1940

Kilder og litteratur

• A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
• L.-E. Bech og F. Rohdin (red.): Filmens stjerner. Aftenpostens filmhåndbok,1953
• N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret 50 år 1913–1963, 1963
• H. Mjøen og N. Brantzeg (red.): Norske skuespillerportretter, 1969
• K. Wigert: Teater – hva du ga mitt liv, 1994
• Norsk filminstitutts klipparkiv
• Svenska Filminstitutets klipparkiv
• Det Danske Filminstituts klipparkiv
• klipparkivet i Dagens Nyheter, Stockholm
• The Internet Movie Database (www.imdb.com)

Kilde:

Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, 26.09.2017., https://nbl.snl.no/Sonja_Wigert_Von_Holstein-Rathlou