Knut Wigert

Skuespiller. Foreldre: Major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Franciska Christina Kirsebom (1887–1951). Gift 1) 1942 i London med Eva Nordlie (død 1999), datter av Arthur Nordlie, ekteskapet oppløst 1946; 2) 17.1.1950 med skipsreder Sofie Helene Huitfeldt f. Olsen (25.8.1913–9.9.1989; hun gift 1) med sjefredaktør Henrik S. Huitfeldt, 1907–79), datter av skipsreder Rudolf Fredrik Olsen (1882–1950) og Helene Feyer Andvord (1894–1973); 3) 1991 med journalist Vera Dietrichson Burkoff (9.10.1929–23.3.2007), datter av skipsreder V. Burkoff (1897–1969) og Randi Vestvold (1905–89). Navneendring til Wigert (mormorens slektsnavn) ved bevilling 1935. Bror av Sonja Wigert (1913–80).

Knut Wigert var en markant skuespiller på Nationaltheatret etter krigen og gjorde seg særlig bemerket i en rekke Ibsen-roller. Han ble også kjent for sin krigsinnsats, som leder for Rikmålsforbundet og som initiativtaker til etableringen av Ibsen-museet i Henrik Ibsens leilighet i Arbins gate i Oslo.

Mens Wigert var elev ved Oslo Handelsgymnas, hadde han statistroller ved Det Nye Teater. Han debuterte på Centralteatret høsten 1937 som offiseren i Jens Lochers De gamles opprør. 1938 ble han ansatt på Nationaltheatret, hvor han opptrådte første gang i Finn Halvorsens Abrahams offer. Han var ansatt ved Nationaltheatret til han 1987 sluttet som skuespiller med avskjedsforestillingen Underskriften. Han spilte også i Fjernsynsteatret og medvirket i flere filmer.

Under krigen deltok Wigert i de norske styrkene i Storbritannia. Selv om han ikke hadde militær opplæring ved krigsutbruddet, meldte han seg øyeblikkelig til krigsinnsats. Han ble medlem av Kompani Linge og var med i Måløyraidet julen 1941, gjennomførte den norske befalsskolen i St. Andrews i Skottland, ble med i Det norske Fallskjermkompani og fikk løytnants grad 1943 etter å ha fullført krigsskolen Royal Military College i Sandhurst.

På grunn av sitt vakre sceneytre og sin sterke utstråling ble Wigert i sine første sesonger som skuespiller satt til å spille førsteelskerroller, som for eksempel den lyriske Romeo og Grev Danilo i Den glade enke.

I de femti årene Wigert var ansatt ved Nationaltheatret, fremførte han et galleri av roller. Blant disse huskes han særlig for tolkninger av en rekke av verdensdramatikkens drømmere og tvilere. I fremstillingen av handlingslammede og splittede sinn kom Wigerts menneskekunnskap og følsomhet til sin rett. Typisk for Wigerts arbeid som skuespiller var hans trofasthet mot teksten, hans nitide oppbygging av rollen og hans sterke vilje til å lodde dybden i en karakter. Ved hjelp av tilsynelatende detaljer i teksten gav han sine sceneskikkelser nærhet, dybde, utstråling og kraft. Gjennom dette førte Wigert sine rolleskikkelser frem til dype erkjennelsesøyeblikk, hvor han på mesterlig vis fikk frem hvilken sterk stolthet og stor sårbarhet som kan prege sammensatte sinn.

Wigert levde seg inn i Ibsen-skikkelser som Hertug Skule i Kongsemnerne, den gamle Peer i Peer Gynt, Rosmer i Rosmersholm, assessor Brack i Hedda Gabler, Torvald Helmer i Et dukkehjem, Rubek i Når vi døde vågner og tittelrollene i både Bygmester Solness og John Gabriel Borkman. Wigerts spill som Daniel Heire i De unges Forbund minnes mange som usedvanlig levende, og for fremføringen av keiser Julian i Kejser og Galilæer mottok han kritikerprisen. Wigert fremstår som en av de største norske Ibsen-tolkere. I de senere årene presenterte han en rekke opplesningsprogrammer basert på Ibsens tekster.

Av Wigerts mange andre sterke skuespillerprestasjoner kan nevnes Hugo i Sartres Skitne hender, hans spill både som Brick og som “Storpappa” i Tennessee Williams' Katt på hett blikktak og tittelrollen i Shakespeares King Lear.

Wigert filmdebuterte 1940 i Tante Pose, medvirket som motstandsmann i Englandsfarere 1946 og spilte Fridtjof Nansen i Bare et liv, den norsk-sovjetiske samproduksjonen fra 1968 om Nansens liv.

Utenfor teateret var Wigert sterkt engasjert i en rekke saker, og han inntok klare standpunkter, som han forsvarte gjennom velformulert argumentasjon. Mest profilert opptrådte han i språkspørsmål. Han var bl.a. en av forgrunnsfigurene i kampen mot samnorsken, og han var formann i Riksmålsforbundet 1947–83. Da Sovjetunionen angrep Ungarn 1956, heiste Wigert det ungarske flagget på Universitetet i Oslo, holdt en stormende appell sammen med Arnulf Øverland og gikk sammen med flere tusen i protesttog mot den sovjetiske ambassaden. Han tok også initiativet til og ytet en stor personlig innsats og betydelige private midler for å innrede Henrik Ibsens leilighet i Arbins gate og gjøre den til et levende museum.

Wigert ble 1988 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk scenekunst. For sin store personlige innsats for etableringen av Nasjonalmuseet Henrik Ibsen mottok han 1992 Oslo bys store kulturpris, og 1996 Fritt Ords pris.

Verker

• Landflyktig, 1945

Kilder og litteratur

• HEH, 1979
• A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
• V. Dietrichson: Knut, du lyver! Knut Wigert, en skuespiller i krig og fred, 1991
• V. D. Wigert: Teater. Hva du ga mitt liv, 1998
• diverse avisartikler

Portretter m.m.

• Maleri (som John Gabriel Borkman) av Vebjørn Sand, 1991; Nationaltheatret, Oslo
• Byste av Joseph Grimeland, 1998; sst

KILDER:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Knut Wigert. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 5. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Knut_Wigert.

• Oslo bys kulturpris 1992 - Oslo bys kulturpris
• Kritikerprisen 1955/56 - Teaterkritikerprisen