Stavanger Theater

Stavangerarkitekten Eckhoff (1855-1928) presenterte tegningene av bygningen i pseudorenessanse stil i begynnelsen av 1882, og i mars samme år godkjente teaterkomitéen prosjektet. Bygningsarbeidet startet sommeren 1882 og i 1883 stod Stavanger Theater ferdigbygget på en høyde over byen. Teatersalongen kunne romme nesten 500 tilskuere og lokalene gjorde stort inntrykk hos publikum. Åpningsforestillingen 15. april 1883 var Vore koner (Moser og Schønental) satt iscene av Olaus Olsens Theaterselskab.

Teaterbygget i pseudorenessanse stil var det første som ble plassert høyden Skjævelandsstykket. Senere i 1880- og 90-årene ble Turnhallen (ferdigbygget i 1891, Rogaland Teater overtok denne fra 2007 under navnet Teaterhallen), Stavanger Museum (1893) og Stavanger Sykehus (1897) bygget. Alle med Eckhoff som arkitekt.

Teatret ble eid og driftet av Stavanger Theaters Aktieselskab. Økonomien var utfordrende og de var i realiteten konkurs i 1885. Allikevel klarte de å unngå å måtte selge bygningen til andre formål. I 1885 ble det første påbygg gjennomført; toaletter. I 1900 ble det andre påbygget realisert; utvidelse bakover med større plass til scenedekorasjoner og 4 påkledningsrom for skeuspillerne. 

I 1914 ble det gjennomført en omfattende oppussing av teatret. Oppgaven fikk arkitekt Carl Lindblom som løste oppgaven ved blant annet å ominnredet Eckhoffs pseudorenessanse-salong til jugend stil. Man kan se deler av denne på dagens Hovedscene. Noen år senere stod enda et påbygg ferdig: lokaler for verksted og magasiner. Tegnet av statsarkitekt Johs. Westbye og holdt i Eckhoffs pseudorenessanse stil. 

Stavanger Theater fungerete som et utleieteater frem til 1914, da begynte samarbeidet med Stavanger Faste Scene som leide bygget i perioden 1914-1921. Stavanger Theater drev bygget fra teatret ble etablert i 1921. Teatret foresto teaterdrift i bygningen frem til 1926.

Teater i Stavanger under 2. verdenskrig

Under okkupasjonen av nazistene under den 2. verdenskrig ble det liv i bygningen Stavanger Theater. Etter at det hadde vært stille på teaterfronten i byen siden avviklingen av Stavanger Theater i 1926 inntok unge amatører nå bygningen og satte opp revyer. Revyene var de unges opprør mot okkupasjonsmaktene. Dialekt ble brukt som våpen og tre sentrale personer skrev tekstene og hadde en finger med i spillet i alle revyene på teatret i okkupasjonstiden: Sossen Kavli (Brommeland), Jon Laberg, Ajax (Andreas Jacobsen).

Revygruppene var ledet av speidergruppen og Skjalg idrettslag. Begge disse gruppene var sentrale i motstandsbevegelsen i Stavanger. De lånte ikke bare teaterbygningen til å sette opp revyene, Skjalg-gruppen benyttet teatret som sitt våpenlager. Pistoler var sydd inn i sceneteppet og gjemt under trappen. Et radioapparat ble lagret på loftet, så mens norske nazister og tyske soldater hygget seg på revy i teatersalongen, satt Solveig Bergslien og andre i motstandsgruppen rett over dem og noterte meldinger til de illegale.

Revyen Tyveriet i 1943 ble den siste som amatørene fikk sette opp. Revyen inneholdt for mye antinazistisk propaganda for tyskerne, og samtidig begynte publikum å dikte med og gjøre tekstene enda tydeligere antinazistiske enn de var ment i utgangspunktet. Revyen spilte i 10 dager, den 11. forestillingen skulle funnet sted 17. mai, men da var dørene låst og rolleheftene inndratt av tyskerne. 

Gunnar Eide var også en sentral mann i amatørteatervirksomheten i Stavangers teaterbygg under krigen. Fra denne amatørscenen vokste det i krigens siste halvdel fram en fast amatørscene ledet av Gunnar Eide: Det unge Teater. Repertoar var bl.a.: Greven av Luxemburg (operette), En Fallitt (Bjørnstjerne Bjørnson).

Teater i Stavanger etter 2. verdenskrig

Gunnar Eides plan var å etablere en fast profesjonell scene i Stavanger, noe han realiserte etter krigens slutt. Høsten 1945 presenterte han byen for det profesjonelle privatteatret Stavanger Teater, med åpningsforestillingen Alexander Kiellands Tre Par. Det var bred publikumsoppslutning og stor interesse hos pressen for åpningen. Ensemblet på Stavanger Teater var en blanding av lokale amatører og profesjonelle skuespillere. Oftest var instruktørene og de bærende rollene besatt av gjester.

Det selvfinansierte teatret hadde en sårbar økonomi. Den tredje sesongens åpningsforestilling, Gerts Have av Gunnar Heiberg, sendte teatret i ett dundrende underskudd og selv om høstens videre repertoar slo godt an hos publikum kom teatret aldri igjen på plussiden økonomisk. Vinteren 1947 gikk de konkurs og måtte avvikle driften.

I 1947 ble et stabilt offentlig teatertilbud etablert igjen i Stavanger - under navnet Rogaland Teater. Les videre om tiden med Rogaland Teater her.

KILDER:

Alsvik, Jan m.fl.: Provinsteater i sentrum. Teatret i Stavanger 1883-1982. Universitetsforlaget i samarbeid med Rogaland Teater, Stavanger, 1983

Byistorisk forening Stavanger, byhistoriskforening.org, 08.06.2020, http://www.byhistoriskforening.org/AArringer-i-byhistorien/1800/1883

Den Nationale Scenes repertoardatabase. Giver: Den Nationale Scene, 24.06.2016

Karlsen, Torodd m.fl.: Provinsteater i sentrum: teatret i Stavanger 1883-1982, Universitetsforlaget, Stavanger, 1983

Nasjonalbiblioteket, ibsen.nb.no, 26.09.2016, http://ibsen.nb.no/id/7256

Rogaland Teater, rogaland-teater.no, 11.05.2015, http://www.rogaland-teater.no/teatret, 08.06.2020, http://www.sceneskifte.no/prosjekt/historisk-tilbakeblikk

Stavanger Aftenblad, aftenbladet.no, 08.06.2020,  https://www.aftenbladet.no/magasin/i/Rm0kA/kvinnen-som-lurte-gestapo

Sørfylket, sørfylket.no, 27.01.2017, http://www.xn--srfylket-54a.no/det-hendte/stavanger/2738-fra-middagsselskap-til-teaterhus.htm