Prinsessen

Wang og Helgesen skriver: "I 1977 kom Peder Cappelen med sin siste eventyrdramatisering, "Tre ønsker", og både bendukker og hanskedukker ble forlatt til fordel for mer dristige uttrykk. I "Den lille Prinsen" på Centralteatret hadde Hlavatyinnført marottedukken, og den ble brukt som modell. Det medførte større figurer og større muligheter til å håndtere rekvisitter, ny scenografi og ny spillestil." (2000:303).

Prinsessen ble spilt av Kjersti Germeten.

Vi viser til den andre teaterfiguren i produksjonen Tre ønsker som er registrert i databasen, nemlig Askeladden. 

Kilder:

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen (2000): den magiske hånd - dukkespill og figurspill gjennom tidene, pax, Oslo.  

Oslo Nye Teaters repertoardatabase. 

Giver: Knut Wiulsrød, i

Importert: 28.04.2020. 

Prinsessen ble konstruert som en marott som betyr at hodet er festet på en trestang som figurspilleren holder i. Kroppen er laget av stoff med vidde slik at spillerens andre arm delvis kan skjules inne i drakten for å kunne bruke figurspillerens hånd som figurens hånd. Prinsessen hode ble høyst sannsynlig laget av isopor og trukket med  tynn trikot. Nesen er fremskutt og øynene er tydelig markerte med sorte pupiller sannsynligvis av glass. Prinsessen har rødt hår av garn som er flettet ved ørene og med en hengende flette bak. Hun har sølvkrone på hodet. Drakten er hvit med høy krage som står opp og som er dekorert med bånd. Dette er alt hva fotoet viser og vurderingen er gjort på bakgrunn av fotoet. 

En marott har en hånd/arm å spille med som er figurspillerens fysisk hånd. Den stikker som oftest ut av en åpning i kostymet som skjuler spillerens arm. Hodet til figuren er festet på en trestokk som figurspilleren holder i. Ofte er det mulig  å kunne veksle mellom hvilke hånd som holder hodet til figuren og hvilkensom spiller figurens hånd. Veksling gir inntrykk av at figuren har et mer variert bevegelsesmønster. Fordelen ved marotten er at den kan utformes større rent fysisk og er dermed mer synlige for tilskuerne. Den kan også gjøre presise bevegelser som å ta og gripe, hvilket gir figuren langt større bevegelighet og uttrykk.