Mor

Mor og andre teaterfigurene i produksjonen var store, henimot størrelse på et menneske. De karakteren som var mindre viktige, som for eksempel borgerne,  var mindre i størrese.

Mor ble først spilt av Elin Østraat og senere overtatt av Ellen Gaulthier Jørgensen. 

Se forøvrig de andre teaterfigurene i oppsetningen Rottefangeren som er registrert i databasen. Disse er: Marja, Borgemester og Borgemesterfrue. 

Kilder: Mona Wiigs private arkiv. Brev fra Statens senter for  barne- og ungdomspsykiatri (UiO). 

Giver: Mona Wiig.

Transportert 13. 11. 2019.

Ansiktstrekkene til Mor var formet i leire og deretter støpt med bomullsgas og trelim. Ansiktsmasken var hvitmalt og øyne og bryn var malt store. Hode var dekket av tekstiler i flere sjatteringer og rundt halsen hadde hun et hvitt tørkle  nærmest et skjerf i et lett stoff. Styringsmekanismen på denne teaterfiguren var en stang som var festet i bakhode med forlengelse til figurens brystpati. Kjolen til Mor var vid og besto av stoff i ulike blå sjatteringer. Den hang løst og var lang.

I ansiktsmasken til Mor var det festet en stang med forlengels/styrings-håndtak som rakk figuren til brystet. Kjolen var vid og den dekket henne til ankelene. Figurens kjoleermer var vide slik at figurspilleren lett kunne skjule sin egen arm inne i den. Figurspillerens hånd var Mors hånd. Det var mulig å veksle mellom hvilken hånd som spilte hode eller arm. Den vide og lange kjolen til Mor kunne, om nødvendig, skjule store deler av figurspilleren.

Karakteristisk for denne teaterfiguren var de vide tekstilene som var lette å bevege og som gav figurspilleren mange uttrykks- og spillemuligheter. Mor så vel som Marja var begge inspirert av japansk bunrakuteknikk.

Estetikken i denne produksjonen vekslet mellom synlige og delvis skjulte figurspillere. Det gjorde det mulig å utvide både figurene og figurspillernes uttrykksmuligheter. Det var glidende overganger mellom figur, figurspiller og skuespiller.

I brev fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, UiO skriver de følgende: "Rottefangeren ble veldig godt mottatt av våre barn. Dere var litt bekymret over at det var så stille i salen under forestillinen, mens vi derimot vet at det var et godt tegn - det skal ganske mye til for å holde interessen så lenge hos såpass skadede barn. 

Det var stor enighet blant barna om at "Rottefangeren" var et veldig spennende stykke. Antagelig lå spenningsnivået helt oppunder den grensen de kan tåle. Det er tydelig at det litt "rare" (f. eks. kostymene) hadde stor appell. Humoren i stykket tror vi derimot ikke var fullt så lett for dem å få fatt i. (...). Men konklusjonen må bli at vi alle sammen, både barn og voksne, ønsker dere velkommen tilbake. Kanskje kan vi bli holdt orientert om fremtidige forestillinger?" ( Oslo, 19.12. 88, v/ Astrid Hellerud (skolen) og Anne-Ka Maning (Lille-Sogn)).