Frk. Juliane Tesman

"Oslo Nye Dukketeater hadde ikke satt opp voksenforestillinger siden Den forvandlede brudgom (1966) under Birgit Strøms ledelse. Prosjektet med å overføre et samtidsdrama av Ibsen, som var befestet med hele den tunge norske realistiske-psykologiske tradisjonen, til figurteater, ble igangsatt av kritikeren og dramatikeren Bjørg Vindsetmo og Kjersti Germeten. De valgte Barthold Halle som instruktør og Lisbeth Narud som figurmaker. Disse fire jobbet tett sammen om regikonseptet av Ibsens tekst som ble ført i pennen av Vindsetmo og om det visuelle uttrykket som ble skapt av Narud."

Helgesen, Anne M. (2003:372).

Frk. Juliane Tesman ble spilt av Anne-Lise Ruud.

Sceneweb viser til de andre figurene som er registrert i databasen. Disse er Hedda Tesman Gabler, Jørgen Tesman, Eilert Løvborg, Fru Elvsted og assessor Brack.

KILDER:

Oslo Nye Teater. Programmet til produksjonen. 

Helgesen, Anne M. Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk figurteaterhistorie (2003), Dr. Art.-avhandling i teatervitenskap, UiO.

Giver: Oslo Nye Teater. Knut Wiulsrød.

Transportert 05.07.2020.

Frk. Juliane Tesman, også kalt Julle, ble laget av tekstiler i mange varianter. Hun var så hjemmehørende i familien Tesman at figuren ble utformet som en sofapute. Det var den opprinnelige ideen bak denne figuren. De små øynene satt tett ved neseroten, hun hadde en knapp til nese og en hjerteformet rød munn. Rundt hodet var hun dekorert med blonder. Trolig var hodet formet av myke tekstiler, for å ha likhetstrekk med en pute. 

Brystene var også formet som store og runde puter, midjen var smal og 'skjørtet' var dandert med forskjellige puter. Under skjørtet hadde hun lange ben med støvler på føttene. Denne figuren var ytterst komisk og svært uttrykksfull med alle sine putevarianter. De ble laget av mange ulike tekstiler hvor brokadestoffer var dominerende.

Frk. Juliane bar også en voluminøs hatt og da var det knapt mulig å se ansiktet hennes. Et forsøk på å beskrive den lyder som følger; en høy hattepull med en bred brem. På bremmen var det allslags kunstige blomster, frynser og strutsefjær. Det hang lange grønne blader ned fra bremmen og pullen var også dekorert med de samme grønne bladene. Hatten var overdådig for å si det mildt.

Figuren ble konstruert med en stang i hodet som ble forlenget som førings- og spillestang for figurspilleren. Kroppsdelene hang mer eller mindre løst og kunne brukes fritt og utradisjonelt. Scenograf og figurmaker Narud har laget en ytterst komisk, uttrykksfull og original figur. 

I et sitat fra Vindsetmo (2002) sies følgende:

"I dag er 'underteksten' blitt en selvfølgelig bestanddel av en Ibsen-tolkning. (...) Hva skjer så med en Ibsen-tekst når du tar bort denne 'underverdenen' som vi vanligvis krever og forventer? Vi bestemmer oss for å gjøre denne begrensningen til vår store mulighet. Nei vel, dukker kan ikke uttrykke kompliserte psykologiske prosesser, med de kan uttrykke en essens. Vi må hele tiden arrestere hverandre i automatisk å 'tenke undertekst': 'Nå er vi der igjen!' Våre samtaler dreier seg nettopp om hvordan vi skulle skrelle lag på lag av tradisjonen for å finne kjernen, hver enkelt skikkelses 'sanne natur'."

Helgesen, Anne, M. (2003:372).