Forgeries, love and other matters

Meg Stuart, Hahn Rowe og Benoît Lachambre tok alle del i New Yorks kunstscene på midten av 80-tallet. Siden har deres veier senere blitt krysset ved flere anledninger. Med Stuart og Lachambre på scenen i duetten Forgeries, love and other matters akkompagnert av Hahn Rowes musikk, undersøkes kroppens indre og ytre geografi, mens det reflekteres over vårt forhold til hverandre og miljøet rundt oss.

Forgeries, love and other matters av Damaged Goods og par.b.l.eux hadde verdenspremiére i Zürich 14. mai i 2004.

Fra prøvenotatene av dramaturg Myriam Van Imschoot, 25. april 2004 (oversatt til norsk av Lillian Bikset):

"Han sier rom, hun tenker tid. Han sier rom, hun tenker tid. Han kjører svingen, hun holder linjen. Han slikker pelsen, hun påpeker at den er falsk. Han tar seg tid, hun trenger tid. Han reiser på innsiden, hun streifer kantene. De står overfor de samme omstendighetene. De er strandet. Katastrofen har brakt dem sammen. Det er ingen utgang i dette stykket.

Hun spør "er vi fremme snart", han er kartet. Hun har plukket ting fra hverandre, han har satt ting sammen. Håpet hun at dette ville skje, forsto han at det skjedde? Hun avbryter, han bryter ut. Hun er plaget, han er plaget. De møtes i overflod, i stillhet, i tomrom, i transitt, forgjeves. Det er ingen bruksanvisning i dette stykket.

Hun opplever det unormale, han lever ut dyret. Hun er en beholder, han er en mottaker. Han sier nei, han vil ha ja. Forfalsket hun, løy han? Ville hun gi opp, ville han gi seg? De kunne være på camping, i drift, vitenskapsmenn eller forsøkskaniner, mennesker eller dyr. De kunne være et par, en trio, venner, kolleger eller fremmede. Det er ingen identitetskort i dette stykket.

Han har kanskje vanskelig for å lære utenat, hun visste at hun ikke kunne glemme. Han forteller sine drømmer, hun husker barndomsminner. Han lurer på hvordan begjær henger sammen, hun begjærer sammenheng. Han insisterer, hun motstår. De holder ut. De stoler på hverandre. De overlever på grader av kjærlighet. Det er ingen skam i dette stykket.

Hun er moderlig, han er brodelig. Hun søler forsyninger, han spør ikke hvorfor. Hennes credo er søppel, han foretrekker å streife heller enn å lete. Hun resirkulerer, han tilbakeføres. Hun samler, han fukter. Hun gjenoppfant seg selv hvert femte minutt, og det gjorde han også. De visste at de kunne bytte roller når som helst. Mildt sagt snakket de mindre og mindre. Det er ingen unnskyldninger i dette stykket.

Han sier landskap, hun leser på internett om miljøspørsmål. Han fører sammen, hun dukker opp. Han snakker om flere lik, hun har forandret motsetninger. Hennes biologi er hennes sosiologi. Mikrohendelser i ham sidestilles med hennes nærhet til detaljer. De øver seg på å riste på en gravplass. Vil de undertrykte hvile? De tror på jordskjelv som sublim landskapskunst. Det er ingen himmel i dette stykket.

Hun er sexy, han er seksuell. Hun holder lykten, han er trukket til mennesker som skinner. Hun fjerner sporet, han går inn i transe. Hun sukker, han gjesper. Hun er kresen, han er klissen. Temperatur bekymrer henne, han har varmet seg opp for resten av sitt liv. Hennes empati er hans telepati. Har hun noen gang vært så nær, eller er han mindre fjern? De leker virkelig. Lille rødhette spiser ulven. Deres intime geografi er dokumentert. Det er ingen sletteknapper i dette stykket.

Han sier "det er greit her". Han sier "det er bare litt oversvømmet der inne". Han sier "det er meningen at det skal ordne seg". Han spør "hva slags løfte var det?". Han føler "det er ulogisk". Han sier han kjenner sine rettigheter. Han sier han skal ringe sin advokat. Hun svarer "dette språket gjelder ikke her ". Det er ingen å skylde på i dette stykket.

Hun sier "det er for seint". Hun sier "jeg kommer straks tilbake". Hun sa det for en måned siden. Hun sier "Jeg liker måten du beveger deg på". Hun sier "alt dette er ubrukelig informasjon uansett". Hun klager "det ser ikke ut som på bildet". Hun sier "Jeg vil ha tiden min tilbake". Han svarer etter en forsinkelse. Det er ingen lineær tid i dette stykket.

De brøt seg ned i de minste mulige enheter. Fra dem ville de forsøke å finne nye former for fellesskap. Så de etter en vital geometri? De visste at følelser var deres fokus. Grunnlaget var ujevnt. Erfaring ville lede dem. Å tilpasse seg var en mulighet. Transformasjon et faktum. Medfølelse strakte deres toleranse. De ga rom for forandring. De kunne alltids starte på ny. Det er ingen slutt i dette stykket."

Prøvenotater av Myriam Van Imschoot, 25. april 2004.

Kilde:

BIT Teatergarasjen, Oktoberdans 2004. 23.11.2010: http://www.bit-teatergarasjen.no -arkiv