Klassebilde

Etter anmeldernes tilbakemeldinger på Klassebilde ble det startet en debattrunde om teaterkritikk i Oslopressen. I Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie skriver Karl Hoff:

"Vi hadde leid ABC-Teatret på St. Olavs plass i Oslo, og svært mye stod på spill for oss. Unge, selvsikre og overmodige som vi var, følte vi at pressen/kritikerne morarbeidet oss. Det viste seg, heldigvis, at mange tok til motmæle mot de negative omtalene, i brev/innlegg til redaksjonene. Det gjorde vi selv også, i Dagbladet noen dager etter Pierstorffs og Grøndahls kritikker; under overskriften "Perleporten tar igjen".

Samtidig intervjuet Dagbladjournalist Tone Solberg tre teaterkritikere om deres arbeid, maktposisjon og kriteriene de la til grunn for sitt arbeid. Under overskriften "Vi dømmer ikke, vi informerer" redegjorde Jo Ørjasæter fra Nationen, Erik Pierstorff fra Dagbladet og Bengt Calmeyer fra Arbeiderbladet kort for sitt syn på disse spørsmål.

Dagbladet/Tone Solberg fulgte opp saken ved å intervjue Birgit og Karl, under overskriften "Kollisjon mellom teaterkritikere og de frie grupper: - Kulturinformasjon er politikk, hvor står kritikerne politisk?". Og i Aftenposten ble Runar Bakken og Per-Bjarne Johnsen intervjuet 5.4.78 av Anne Mari Waagaard, under overskriften "Lar seg ikke velte av anmelderstorm".

Til tross for økonomisk underskudd etter ABC-Teatret i Oslo i april, kunne vi allikevel se tilbake på mange forestillinger med Klassebilde rundt om i det sørlige og vestlige Norge. Forestillinger som vant gjenklang i vår generasjon, og som jevnt over ble godt mottatt av pressen."

Kilde:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009

Erik Pierstorff, Reven har en lang fot, 03.02.1978, Dagbladet [Oslo]:

"Slik jeg opplever forestillingen, skyldes dette at gruppen i alt for høy grad er kommet til å dyrke sin egenart. Den er ganske visst unik, og i sin lavmælte sceniske suggesjonskraft unnlot den heller ikke å gjøre sin virkning på et lite og til dels svært ungdommelig publikum i kinoen Panorama: Vi følte som før at vi var i nærvær av en gruppe hvis kunstneriske flamme brente ren og klar. Men nå varmet den ikke.

Var den blitt for ren? - Teatret er et vulgært sted. Folk skal komme rett inn fra en gate og skjønne hva som foregår. Brecht visste om det, og kunne la de støyende løyer bane vei for det poetiske, som nettopp Hålogaland Teater viste med sin Krittring i Tromsø i helgen.

Klassebilde - en tekst Perleporten samlet har avstedkommet - er om jeg så må si den motsatte teatrale ytterlighet fra Hålogalandforestillingen. Det er noe betegnende i at Klassebilde begynner med Bach - en Brandenburgerkonsert som de spiller. - Det vil selvfølgelig si at de ikke spiller den. Musikken er på plate, men tre av dem gjør spillebevegelser. En dirigerer. Så stopper musikken. - Vi kan ikke spille, sier Karl Hoff, som dere ser...

En skjebnesvanger åpningsreplikk, kan man si, om den altså ikke hadde vist seg totalt ugrunnet: Hoff, Karin Benan, Birgit Christensen og Runar Bakken kan spille. Det visste vi fra før. La gå at spillestilen i denne forestillingen i visse passasjer kan bli utpenslet til det manierte - likevel merker vi at de vet hvordan. Jeg tror det er "hvorfor" de har tapt av syne."

Kjell Chr. Johanssen, Perleporten i ABC-teatret: På vei mot en frihet, 01.04.1978, Arbeiderbladet [Oslo]:

"[...] De har skapt liv og bevegelse bak ordene her og, ofte mer bevisst liv enn vi opplever det på institusjonsteatrene, og slett ikke stivnet i tidligere form. Enkelte scener er befriende morsomme. Ideene er mange, og flere av dem gode; et avslørende lite sukk til hovedpoenget også: Tenk om alle sa hva de ville ha sagt. Det ville ikke gå. Det ville heller ikke gå med et annet samfunn, ikke i dette samfunnet her.

De fire menneskene er ikke lykkelige, de ser sin egen situasjon, antydningene er nok til å ane tragedien til politimannen som søker trygghet, det utilfredse hos lærerinnen som bare må tenke det andre har tenkt før henne, portøren som drømmer om å spille lege, reklamekvinnen som ikke kan få nok av opplevelser. Egentlig har de sin frihet alle fire, noe av det eneste de har felles. Men klarer de å bruke den?

[...] De fire aktørene var gnistrende opplagt og scoret stort bare på iveren. Ikke at den bør temmes, den er halve sjarmen; det finnes vel ikke en gruppe her i landet som går mer inn for teatret sitt enda de meget knapt kan leve av det. Alene gjør de alt av det en ellers diger stab sysler med, på ABC-teatret diskuterer de med publikum så lenge publikum orker, og etterpå vasker de selv hele teatret. Opp tidlig neste morgen for å selge billetter. Det er sånt man kaller tæl, og det er ikke tvil om at den smitter på publikum."

Christian Vennerød, JA, dato ukjent, Gateavisa [Oslo]:

""2 og 2 er fire - eller er det ikke det mon tro??" åpner Perleporten med å spørre seg selv i sitt stykke Klassebilde som nettopp har hatt premiere og som er mer Perleportsk enn noensinne. Og tilskueren blir presset til å stille seg selv spørsmål hele tiden under stykket: Hva er sant og hva er løgn? Hva er drøm og hva er virkelighet? Kan vi leve i denne virkeligheten - eller bare eksistere? Hva kan jeg gjøre for å forandre virkeligheten?"

Lasse Tømte, NEI, dato ukjent, Gateavisa [Oslo]:

"Perleporten Teatergruppe har to gnistrende klare og utmerkede oppsetninger bak seg. I tillegg har de vært foregangsgruppe for anarkistisk teater og livspraksis. Når de annonserer et nytt stykke har man lov til å vente seg noe av dem. Premieren på Eidsvold kino av Klassebilde svarte ikke til noen forventninger. Det var flaut, banalt, humørløst og tåkeleggende - i grunnen bare en skuldertrekning verdt. Alle har lov til å mislykkes en gang uten å bli skutt for det."

Carl Henrik Grøndahl, Talent trenger nødhjelp, 01.04.1978, Aftenposten [Oslo]:

"Derfor er det mye som tyder på at Perleporten bør søke nødhjelp hos en pennefør som kan gi dramatisk liv til det gruppen er opptatt av å få sagt. Vanskelig kan det heller ikke være å alliere seg med en instruktør med talent for å overføre meninger fra papir til scene - og sans for å disiplinere og utvikle skuespillerne. Hvis ikke det skjer, tyder mye på at Perleporten kommer til å lære nokså brutalt at "100% demokrati" er tøv når det gjelder teater - og at "talentet" finnes."

Trond Hannemyr, dato ukjent, Telemark Arbeiderblad:

"Stykket foregikk i en hotellresepsjon, ikke et galehus, slik Karl Hoff, som hotellvert uttrykte det. Slik klargjør vi hele tiden rammene for hva som er tillatt og ikke. Vi klenger oss til den tryggheten det er å kunne leve i forhold til det bilde som er satt opp for oss, leve det livet som samfunnet rundt oss setter opp rammene for og definerer oss inn i [...] som alle oss andre var disse menneskene fremmedgjorte, de var fulle av angst for å si noe virkelig, for dermed å konfronteres med sine egne problemer gjennom andre. Teksten var en genistrek på dette området. Den understreket hele tiden denne redselen på en indirekte måte gjennom ordspill og assosiasjoner."

Gunvald Opstad, dato ukjent, Fædrelandsvennen:

"Et intellektuelt spill er det, som setter krav til tilskuerens medskapende evne. Eksklusivt, vil kanskje noen kalle det. For publikum med hang til det episke drama er forestillingen ikke å anbefale. Men for den som er påvent moderne drama, eller for den som er vant til å lese den siste generasjons lyrikk, for den saks skyld, vil dette være en storartet opplevelse. Det er i enhver forstand en ung og opprørsk forestilling."

Helge Vidar Holm, 20.02.1978, Bergens Tidende [Bergen]:

"Bryggen Museum er stedet denne uken som en vil oppleve ukonvensjonelt teater, - fremført uten offentlig støtte, men ikke mindre profersjonelt av den grunn. Av de frie teatergruppene vi har her i landet, står Perleporten klart i fremste rekke. De fire skuespillerne, som også er kollektivt ansvarlige for manus og instruksjon, kan sitt fag. Om en skulle klistre en etikett på Perleportens virksomhet, kunne en gjerne si at de driver politisk teater. Men slik dette begrepet vanligvis oppfattes, blir det altfor snevert til å dekke gruppens spillestil. Selvsagt har stykkets tittel et politisk innhold, men samtidig refererer den til et meget konkret klassebilde - et fotografi av en skoleklasse - som med jevne mellomrom dukker opp i forestillingen, og som de forskjellige medvirkende ser på som et minne fra sin fortid, fra en barndom de en gang har hatt. Samtlige personer i Klassebilde er uten virkelig kontakt med den verden de lever i [...] sentralt står hele tiden spørsmålet om falsk eller ekte virkelighetsoppfatning."

Jo Ørjasæter, dato ukjent, Nationen [Oslo]:

"Stykket tar sitt utgangspunkt i dagligdagse problemer, meningsløst tilvære. Arbeid som ikke er skapende. Vi er eninge: Fremmedgjøringen er omfattende - og et av de verste og mest skremmende resultater av kapitalismen. [...] Det viktigste med Klassebilde er at de viser at vi har mulighetene, at friheten er der, - men at vi må ta den. Vent ikke med å gå til dette nyskapende teatret."