Se hva jeg tør

I programmet til deres neste produksjon Det siste skrik, skrev Perleporten Teatergruppe følgende om Se hva jeg tør:

"Forestillingen er blitt spilt over 150 ganger i store deler av Norge i løpet av 1981-82. Barn i Berlevåg i Finnmark og i Bryne på Jæren har møtt Flua og Loppa. I 1982 er Loppa blitt spilt først av Ida Lind, og deretter av Anette Hoff.

Forestillingen skal spilles på Festspillene i Bergen i år. Det blir Fluas siste flytur, for denne gang. Men det er ikke noe problem, for det finnes tusenvis av dem, heldigvis! Tusenvis av forventningsfulle, lydhøre og skjønne unger som har krav på teater og rett til godt teater. De fortjener det. Lars Roar Langslet og Kåre Willoch har også vært barn en gang - og det har vi skattebetalere også vært. Men vi har ikke glemt hvilken selsom fin skremmende og merkverdig opplevelse det var."

Kilde:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009

Jan Ø. Helgesen, Perleporten med eventyr om vennskap: "Se hva jeg tør!", 23.03.1981, Arbeiderbladet [Oslo]:
"Se hva jeg tør er Perleporten Teatergruppes siste stykke. Skrevet av gruppas fire medlemmer, og beregnet for barn fra rundt fem år og oppover. Se hva jeg tør er først og fremst en historie om vennskap. Jentungen Anita, kalt Flua blant venner, leiter etter venninna si Loppa. Sistnevnte er tatt til fange av en slem sirkusdirektør, men blir befridd til slutt. På veien møter Anita mange hindringer, treffer mennesker som forundrer henne og hjelper henne. Reisen ender godt, selvfølgelig, og venninnene gjenforenes. [...] Det er noe sobert og eventyraktig over forestillingen som gjør den spennende for voksne også. Perleporten utnytter sceniske effekter meget elegant, en i utgangspunktet enkel scenedekorasjon som viser seg å romme mange spennende muligheter."

Inger K. Bøe, Varmt og levende barneteater, 23.03.1981, Nationen [Oslo]:
"Handlingen er enkel og passer for en liten intim scene som i dette tilfellet (Grünerløkka Folkets Hus). Stykket bærer seg på kontakten med publikum. Helge Braanen har gjort en god jobb og utnyttet enkle virkemidler til det fulle med sin scenografi og kostymebruk. En scene som gjorde inntrykk: Et svart teppe med påklistrede sølvstjerner og spotlight blir til en trolsk månenatt.

- Er du redd mørket, spør Flua den gamle damen ved siden av seg.

- Jeg ser lange armer overalt, bak hvert hushjørne er det et lite troll.

Flua og den gamle sitter sammen og tenker, drømmer og reiser langt vekk i tankene. Fjerne strøk illustreres av utklipte figurer som glir forbi månen som silhuetter. Virkningsfullt."

Christian Vennerød, Perlebrus fra Perleporten, april 1981, Gateavisa [Oslo]:
"Se hva jeg tør gir meg et glimt av barnets kamp for å overleve. Stykket viste meg hvilke uhyrligheter av velmenende undertrykkelse et lite barn må trosse seg gjennom for ikke å ta skade på sin sjel. Og det viste meg hvilke utrolige krefter som ligger i barns fantasi og lojalitet. Og hva jeg selv kunne ha vært, dersom ikke mine vinger var blitt klippet på disse områdene."

Gunvald Opstad, - Stol på deg selv, sier Perleporten, dato ukjent, Fædrelandsvennen:

"På Perleporten skjønner alle hva som blir sagt! Og Flua selv, den finskfødte Anitta Suikkari, var en meget verdifull tilvekst til ensemblet, viste det seg, med en spesiell fin og uttrykksfull kroppsbeherskelse. [...] Og fram bør man møte, for den som opplevde gruppa på Høgvåg skole i går kveld, kunne ikke bli annet enn rørt over den imponerende innsats disse unge gjøglerne gjør for å bringe godt teater ut til de aller minste steder i vårt land. [...] Det er hyggelig å se at noen tar barna på alvor også!"

Øystein Hagen, Perleportens moderne eventyr, 11.02.1982, Klassekampen [Oslo]:
"Se hva jeg tør er et moderne eventyr i nær slekt med folkeeventyrene. Perleporten Teatergruppe har skrevet stykket sjøl, og de er ytterligere et eksempel på at de frie gruppene tar et større kunstnerisk ansvar enn de statsfinansierte teatrene, nemlig for å utvikle original norsk dramatikk. De fire skuespillerne Ida Lind, Anitta Suikkari, Birgit Christensen og Karl Hoff spiller godt, i en fysisk spillestil hvor kroppsuttrykk og ord blir flettet inn i hverandre. I tillegg kommer en leken og funksjonell dekorasjon som gir to spilleplan, og som inneholder et element som de statsfinansierte teatrene er i ferd med å miste, nemlig en kriblende gleden ved å bryte ned skillet mellom virkelighet og fantasi, og veve de to inn i hverandre."

Erik Pierstorff, Gå alene - finne venner, 07.06.1982, Dagbladet [Oslo]:
"All illusjon ble skapt med de mest uprentensiøse midler; vi kunne se hvordan illusjonen ble laget og slik blir den noe vi velger å se. Og vi valgte på grunn av den levende kontakten skuespillerne skapte. Birgit Christensen og Karl Hoff var snart et foreldrepar, snart et måkepar, snart kaptein og sirkusdirektør (Karl), snart en heks som har gått langt og tar seg et fotbad i skogen som da ikke blir så farlig lenger (Birgit). Inntagende var Anitta Suikkari som Anita - Flua som er bestevenninnen til Loppa. Loppa spilles av Anette Hoff og er hun som har "strikket en skistav og har fått klokka i TV til å stanse". Hun er også kjent for å kunne rape hele alfabetet. Så derfor kan ingen fortenke Anita i at hun drar ut for å finne Loppa da hun blir borte og at hun medfører tannbørste, neseklype og en liten krone av papp "for det må man alltid ha med seg!""