Det siste skrik

I programmet til Det siste skrik skriver Perleporten Teatergruppe blant annet følgende om produksjonen:

"Agustín Gomez-Arcos' første roman Det blodtørstige lam ble utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1977. Det er her forestillingens historie begynner. Deretter kom romanen Krypskytterstevne. Vår begeistring og nysgjerrighet overfor denne forfatteren ble ikke mindre med romanen Mandelbrødet.

Hans samfunnsmessige engasjement, hans sinne, hans poesi og hans kjærlighet betok oss sterkt. Vi merket et slektskap mellom oss og ham. Til tross for at han har vokst opp under helt andre forhold enn oss.

Før han begynte å skrive romaner hadde han skrevet skuespill. Ideen ble født: Kanskje han hadde et stykke som kunne spilles av vår gruppe? Først skrev vi brev. Jo, det hadde han, og så dro vi til Paris i mai 1980 og snakket med ham. Han ga oss et stykke han skrev i 1972 - J'ai a vous parler. Det hadde aldri vært satt opp tidligere. Det var oversatt fra spansk til fransk av hans venn Rachel Salik. Han sa ingenting ville glede ham mer enn at det ble satt opp. Gleden og takknemligheten var gjensidig.

Stykket ble lest og diskutert, og deretter oversatt. Manuset ble skrevet ut og kopiert. I løpet av høsten -81 og våren -82 samlet vi de skuespillere som spiller i stykket i dag. I mai -82 holdt vi et internt seminar i skuespillertrening og improvisasjon i 8 dager. Seminaret ble ledet av vår venn og kollega fra Frankrike, instruktøren Yves Liebert. Vi arbeidet med fysisk skuespillertrening, og tilnærmet oss stoffet gjennom improvisasjon med utgangspunkt i en av scenene fra stykket. Gruppas medlemmer ble kjent med hverandre og med materialet. Mette Brantzeg, som også var med på dette seminaret, sa ja til å være instruktør for forestillingen. Prosjektet var etablert og arbeidet kunne begynne. Vi startet prøvene i oktober, og i løpet av de 4 månedene prøvene varte kontaktet vi og gjorde vi avtaler med alle de andre, som har vært med på å realisere denne forestillingen.

Vi har alle følt et stort ansvar overfor stykket og dets forfatter. Ikke minst på grunn av urpremieren på stykket i Norge. Ikke desto mindre har det hele tiden vært med en sterkt levende spenning i møtet med alle de krav og utfordringer stykket stilte oss overfor, at arbeidet har utviklet seg til det du skal se i dag. En forestilling vi ble enige måtte gis tittelen Det siste skrik.

Agustín sier i intervjuet i dette programmet, helt til slutt: 'Det føles nesten som en avreise mot noe som kunne bli en ny oppdagelsesferd.' Og slik har arbeidet med hans stykke vært for oss. Vi håper at Det siste skrik kan bli et positivt bidrag i vår felles anstrengelse og kamp for å skape en avreise mot noe som kan bli noe nytt. Noe nytt som er født i oss for lenge siden, men som ennå ikke har fått leve - nok. Cassandra i vår forestilling har mange søstre og brødre. Som vet at paraplyer ikke duger i bomberegn, og som virkelig mener ja når de skriker nei.

Og der ord i et program kun blir ord - skal teatrets språk få tale for seg, enda en gang - på nytt. Vi håper du får en fin teateropplevelse i dag, og ønsker deg hjertelig velkommen!

Perleporten Teatergruppe,
Oslo den 4. mars 1983."

I programmet finnes også et intervju med Agustín Gomez-Arcos.

I Perleporten Teatergruppe. Gruppas historie skriver Karl Hoff:

"Det siste skrik ble Perleportens siste produksjon. Vi spilte stykket i Bærum og Oslo. Oppsetningen viste seg å bli for stor og kostbar å få ut på turne. [...] var vel ingen ting bedre, enn at det ble Cassandra som fikk det siste ordet - det siste skriket, fra Perleporten."

Musikk brukt i Det siste skrik:

Charlie Haden's Song for Che, arrangert av Carla Bley, med Liberation Music Orchestra.

Det siste skrik ble spilt 13 ganger på ABC-teatret.

KILDE:

Perleporten Teatergruppes arkiv. Giver: Karl Hoff, 10.05.2009

Pressefoto: Ole John Aandal
Programproduksjon: O.B. Hansens Boktrykkeri (Drøbak).

Erik Pierstorff, Underfullt teater, mars 1983, Dagbladet [Oslo]:

"Det er et merkelig stykke. Ved å gi det dets uroppførelse har Perleporten innfridd de forventninger det var grunn til å stille til teatergruppen etter deres første produksjoner. [...] Det som kunne ha vært overfladisk og lettkjøpt får en dypere gehalt fordi alt er så presist avstemt. Mette Brantzeg har hatt regien. Dette er en stil som Perleporten - særlig Karl Hoff og Birgit Christensen - behersker. Men det som selvfølgelig må til for å fullbyrde forestillingen, er den kontrast som Anitta Suikkari's Kassandra danner. Hun skal spille den rene sannhet - ubønnhørlig, selvmotsigende og irriterende. Men hun gjør det med en elementør poesi som får deg til å føle at hun er selve naturen satt opp mot det artifisielle - naturen myk og hard, irrasjonell og innfallsrik. Man kan bare beskrive det hun gjør med konkrete bilder: Mose, vind, stein, lyset mellom trærne, stillhet... Og det at hun bryter på det finske, gir hennes norsk en egen, djerv sensualitet. [...] - underfullt arbeid er nedlagt i denne forestillingen gjennom fem måneder. Og 3 - tre! - dager har Perleporten fått lokaler til å spille den i. I kveld er siste gang, i Munch-museet. Så pass på! Gå ikke glipp av en teaterbegivenhet som denne!"

Kirsti Grotmol, Folkets sult klinger ikke bra, 08.03.1983, Klassekampen [Oslo]:

"En fri teatergruppe har ikke råd til en fiasko. De må satse alt av tid og penger - og de må vinne. Perleporten Teatergruppe har virkelig kastet seg ut i det denne gangen med stykket Det siste skrik. Det er gruppas største satsing hittil. Og de klarer det. Premieren på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden på fredag, viste til fulle hvor dyktige denne gruppen er. [...] teksten knyttes hele tiden an til nåtiden - og på den måten veves gamle og nye myter sammen på en effektfull måte. [...] Stykket henter også stoff fra kristen mytologi. Her har Perleporten skjært en del i originalen. Gomez-Arcos er kritisk til denne vestlige tro som setter lidelsen i høysetet. Likevel har Cassandra i stykket fått en rekke av martyrens kjennetegn. [...] Til tross for dette, Cassandra er er i dypeste forstand en opprører. Og vi følger henne inn til margen av hennes opprør. [...] For Perleporten Teatergruppe lager teater i ordets egentlige forstand. Her er maskeringen perfekt, bevegelsene utstuderte og scenografien raffinert. Intet er overlatt til tilfeldighetene. Selve stykket er litterært, men Perleporten har omskapt det til fysisk spennende teater. Så gjenstår bare å si at Perleporten med dette stykket har gått mange skritt framover. La det bli et spark til våre bevilgende myndigheter om at de må ta de frie gruppene på alvor - også når det er snakk om penger."