Pool (no water)

Pool (no water) (2009) var en teaterproduksjon av Jo Adrian Haavind. Pool (no water) var basert på Mark Ravenhills skuespill med samme tittel. Produksjonen ble spilt på Black Box Teaters Store Scene.

Birgitte Strid var regissør.

Informasjon

(Objekt ID 7623)
Objekttype Produksjon
Premiere 1. okt. 2009
Produsert av Jo Adrian Haavind
Coprodusenter Black Box teater
Basert på pool (no water) av Mark Ravenhill
Publikum Voksne
Antall hendelser 4
Språk Norsk
Uttrykksformer Teater, Video, Foto, Multimedia, Satire, Tragikomedie
Spilleperiode 1. okt. 2009  —  4. okt. 2009
Nettsted POOL (no water)
Les mer

Kvinnen de fire besøker gjorde suksess da hun brukte en annen venns AIDS-sykdom som utgangspunkt for sitt kunstneriske gjennombrudd. Da den suksessfulle venninnen ender opp i koma på sykehuset, ser de fire sitt snitt til å lage sitt eget kunstverk, basert på hennes tilstand.

I Jo Adrian Haavind og Birgitte Strids versjon av Pool (no Water) er scenen dekket av en stor, oppblåsbar madrass. På bakveggen projiseres video og bilder fra kunsthistorien. Det er fire skuespillere, den suksessfulle venninnen ser vi aldri, er ikke navngitt i manuset, og dialogen framstår på mange måter som en slags indre monolog.

I Black Box Teaters program ligger et tekstutdrag fra stykket:

"A: Vi kan ikke huske det lenger. Det betyr ikke noe. Det betyr selvfølgelig noe for kuratorer det betyr noe for historikere. Men for oss betyr det ingenting. Men en av oss tenkte først på å ta med et kamera.
B: Vi vet ikke en gang hvem som først pakket med seg digi-digi-digi-digital kameraet når vi skulle besøke henne. Kanskje gjorde vi det alle sammen. Kanskje hver enkelt av oss helt spontant kom til den samme konklusjonen. Ja – kanskje hver enkelt av oss visste at et bilde, et foto, et utsnitt –kanskje visste vi alle at det var det vi ville.
C: Men der er vi – på sykehuset med kameraet i hånden
D: Og vi er her. Vi er her. Vi er her i rommet med kameraet og sollyset kommer gjennom persiennene".

KILDER:

Black Box Teater Oslo, http://www.blackbox.no/, 22.10.2010, http://www.blackbox.no/content/titlePresentation.php?tid=2020&displayNav=false

Medvirkende
Navn Rolle
Birgitte Strid – Oversettelse
Jo Adrian Haavind – Konsept/Ide
Birgitte Strid – Konsept/Ide
Birgitte Strid – Regi
Johann Prell – Musikk
Julie Rongved Amundsen – Dramaturg
Tonje Alice Madsen – Scenografi
Tonje Alice Madsen – Video/Film
Johann Prell – Lyddesign
Joakim Foldøy – Lysdesign
Jo Adrian Haavind – Skuespiller
Rebekka Maria Nystabakk – Skuespiller
Morten Olaussen – Skuespiller
Nina Eileen Sponnich – Skuespiller
Kai Kenneth Hanson – Coprodusent
Tonje Alice Madsen – Foto
Jo Adrian Haavind – Produsent
Spilleplan
4. okt. 2009Store scene (Marstrandgata) – Forestilling
3. okt. 2009Store scene (Marstrandgata) – Forestilling
2. okt. 2009Store scene (Marstrandgata) – Forestilling
1. okt. 2009Store scene (Marstrandgata) – Norgespremiere
Presseomtale

Galí, André (19.10.2009). Kunstnerisk skadefryd. Kunstforum, http://www.kunstforum.as/, http://www.kunstforum.as/2009/10/kunstnerisk-skadefryd/:
"Historien er enkel og scenografien (om enn glimrende gjennomført med en passe dose L.A.glam) er sparsommelig noe som gjør karakterene til det fremtredende. Selv om de fire er så smeltet sammen at de fortsetter og avslutter hverandres tanker og setninger – noe som forøvrig gir en følelse av at de er fullstendig avhengig av gruppeidentiteten (og nesten gir inntrykk av at det er snakk om en indre monolog) – har de distinkte stereotypiske trekk. De doper seg, drikker, puler, nakenbader og jobber med narkomane barn – altså klisjéer innenfor typiske kunstnerroller – samtidig virker de ureflekterte og naive, noe som kontrasteres av hvorden protagonisten (hun som eier bassenget, men som er fysisk fraværende gjennom hele stykket) fremstilles som kynsik, kald og beregnende. Stykket må karakteriseres som en fin satire over kunstnerroller som vi kjenner litt for godt igjen i våre egne omgivelser. Kontrasten mellom kunstneren som etiker og pedagog – de svakes forskjemper og underdogen – og den suksessfulle entrepenøren med penger på bok og menn i kulissene, synes å være den moderne kunstnerrollens evige dilemma."