Offentlige netter

Offentlige netter (1997) var en teaterproduksjon av Det Motsatte ProsjektOffentlige netter var Det Motsatte Prosjekts sjuende og siste produksjon. Jon Tombre regisserte.

I pressemeldingen til Offentlige netter stod det bl.a. følgende:

"Offentlige netter er en forestilling om oppmerksomhet og anerkjennelse.

Ufrivillig, og drevet av ønsker om å se og bli sett, tar vi ut i natten og blottstiller våre behov. En natt møtes 3 skikkelser i handlinger som styres av lengsler og ufrivillige møter med andre. I en søken etter sannhet og forsøk på alvor, oppstår episoder som går fra det overdrevne - til det pinlig stille."

Informasjon

(Objekt ID 7223)
Objekttype Produksjon
Premiere 21. mai. 1997
Produsert av Det Motsatte Prosjekt
Publikum Voksne
Antall hendelser 9
Språk Norsk
Uttrykksformer Teater, Fysisk teater
Spilleperiode 21. mai. 1997  —  15. jun. 1997

Krav til spillested

Blending Ja
Les mer

I forestillingsprogrammet til Offentlige netter av Det Motsatte Prosjekt skrev tekstforfatter Elisabeth Hagen følgende:

"DET TILBAKEVENDENDE

Jeg ville bare se om dere er lykkelige, sier en tilbakevendende. Lykkelige. Kanskje hører troen på lykke til i en annen tid. Kanskje hører den til hos ynglingen som danser seg gjennom natten, hos barnet som ennå ikke vet. I Offentlige netter møtes ønsket om å bli sett og ønsket om å være usynlig. Jakten og lengten etter å bli jaktet på. Blant oss som faller utenfor reklameestetikken, blant de som har falt og de som skal falle. Blant de som har sett og de som skal se.

Med fare for å høres ut som en gjentakelse av tidligere og nåværende tenkeres selverkjennelse, tillater jeg meg å minne om at ensomheten vi alle bærer i oss aldri forlater oss. Ikke helt. Men klarer vi å omfavne den når den dundrer mot oss i de felles rommene vi forsøker å skape for å slippe unna den? Drømmer vi har drømt og glemt, ligger som fortrengte minner, får oss til å stolpre oss videre, glemme alt vi har lært, sammen med lengten etter det iboende i det utvaskede begrepet lykke.

I Offentlige netter møter vi disse drømmene hos en soper, en yngling og en kvinne. Hver på sitt vis har de funnet fram til en identitet som gjør det umulig for dem å møtes i annet enn et glimt. Kjønnsidentitet og seksualitet, levd liv ligger mellom dem. Men lengselen er den samme. Lykke og tilhørighet. Noen å danse med, noen å snakke med, noen å elske med. Slik gjentar vi oss selv, lever alene med våre nattsider, alene med de skjulte rommene.

Men av og til sprekker det opp, vi eksponerer oss selv for andres blikk og møter denne bulldoseren som kommer mot oss i kraft av vår egen dødelighet. Hva tar vi med av oss selv i møte med andre, i de offentlige netter, hvor rekylen er glimt av oss selv? Glimt av det splintrede speilbildet hvor drømmen om lykke, drømmen om hvem vi kunne vært, møter vår utilstrekkelighet i vårt eget blikk.

Ingen holder i lengden ut å være selvbeskuende edru. Ikke hele tiden. Samme hva vi ruser oss med for å slippe unna, eller å våge, enten vi ruser oss med alkohol eller med Gud, vil vi alltid ha muligheten til å møte vårt eget blikk. Og vite at det blir aldri helt slik vi hadde tenkt det."

Offentlige netter av Det Motsatte Prosjekt ble støttet av Norsk Kulturråd, Black Box Teater, Teater og dans i Norden, Bergen kommune.

Kilder:

Jon Tombres privatarkiv. Giver: Jon Tombre. 03.03.2009

Ludvigsen, Birthe-Lisbeth: Frie teatergrupper og prosjektteater i Bergen 1970-2006 - en kontekstualisert oversikt og beskrivelse, UiB 2007

Medvirkende
Navn Rolle
George Bataille – Tekst
Elisabeth Hagen – Tekst
Søren Kierkegaard – Tekst
Torun Lian – Tekst
Tore Renberg – Tekst
Jon Tombre – Regi
Yngvar Julin – Rom
Kristin Bredal – Lysdesign
Celine Engebrigtsen – Skuespiller
Vidar Hansen – Danser
Ulf Nilseng – Danser
Rune Klakegg – Musiker (Piano)
Edle Grønningsæter – Sang (fra Oslo Domkor)
Morten Haug – Sang (fra Oslo Domkor)
Sverre Kvam – Sang (fra Oslo Domkor)
Håkon Standahl – Sang (fra Oslo Domkor)
Erik Årsland – Sang (fra Oslo Domkor)
Fin Serck-Hansen – Foto
Per Gunnar Dahl – Produsent
Elisabeth Hagen – Konsulent
Spilleplan
15. jun. 1997Atalante – Forestilling
14. jun. 1997Atalante – Forestilling
8. jun. 1997BIT Teatergarasjen – Forestilling
7. jun. 1997BIT Teatergarasjen – Forestilling
25. mai. 1997Store scene (Vika) – Forestilling
24. mai. 1997Store scene (Vika) – Forestilling
23. mai. 1997Store scene (Vika) – Forestilling
22. mai. 1997Store scene (Vika) – Forestilling
21. mai. 1997Store scene (Vika) – Urpremiere
Presseomtale

Sveinung Ones, Alminnelig galskap, 09.06.1997, Bergens Arbeiderblad [Bergen]:
"Jeg skjønner i det hele tatt fint lite av hva regissøren vil tilføre oss. Tviler ikke på at han vil, så det må være noe med antennene mine. [...] Men det var et par sekvenser med stilig koreografi (Yngvar Julin**) og scenografi."

**Julin var scenografen, Scenewebs kommentar.

Siren Underthun, Lengsel og atter lengsel, 09.06.1997, Bergens tidende [Bergen]:
"[...] denne blandingen av kunstuttrykkene fungerer meget bra i forestillingen. Dansen blir meningsfull sammen med tekstene, og sangen gir forestillingen en ekstra dimensjon. Regien er stram uten dødpunkter, og både dans og sang er bra utført. [...] I det hele ble denne forestillingen en ny, spennende og artistisk vri på et noe forslitt tema."

Amelie Björck, Frågor om kön kräver plats, 17.06.1997, Göteborgs-posten [Gøteborg]:
"[...] vittnar om influenser från den polske teatermannen Jerzy Grotowskis pedagogik [...] Särskilt övertygande och i den meningen "sann" framstår Nilseng i sina kast mellan narcissistisk liderlighet, och sårbar könsförvirring. [...] Grunnfrågan som sysselsätter de tre rör just identiteten i mötet med andra - hetero- eller homosexuella. [...] Ännu är det främst de utländska grupperna som låter könspolitiska frågor kräva plats på de svenska scenerna. [...] Faktum är at föreställningen alltigenom andas pessimism. Ändå känner jag mig allt annat än missmodig när jag lämnar Unga Atalantes lokaler. Nog finns det ändå hopp, nog finns det möten."

Marit Riber Sparre, Uten blygsel, dato ukjent, Tid & Sted [Bergen]:
"Uten blygsel retter han lyskastere mot vårt mest private mørkeliv. Og kritikerne hopper i sine private senger av henrykkelse. [...] Den private sfære, herlig skandaløst blottlagt i det offentlige rom. [...] Krydret med humor og personlig universalproblematikk, blir publikum servert en høyst personlig opplevelse."