| Tittel | Filtype | Publiseringsdato | Last ned |
|---|---|---|---|
| Artikkel av Helge Reistad om Dansdesign fra 1978 til 2011 | 2011 | Last ned |
Ubudne Gester
Ubudne Gester (2002) var en danseproduksjon av Dansdesign. Ubudne Gester ble urfremført på Parkteatret i Oslo.
Koreografer var Anne Grete Eriksen og Leif Hernes.
Informasjon
(Objekt ID 67269)| Objekttype | Produksjon |
| Premiere | 17. des. 2002 |
| Produsert av | Dansdesign |
| Publikum | Ungdom |
| Emneord | Dans, Ungdomsforestilling |
| Spilleperiode | 17. des. 2002 |
| Nettsted | dansdesign |
KILDER:
Dansdesign, dansdesign.com, 19.10.2016, http://dansdesign.com/blog/Productions/Ubudne%20Gester/index.html
Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.10.2016
Reistad, Helge: Dansdesign 1978-2011. 33 år i dansektitkernes søkelys. Teater & Eftf AS, Oslo 2011
| Navn | Rolle |
|---|---|
| Anne Grete Eriksen | – Koreografi |
| Leif Hernes | – Koreografi |
| Harald Fetveit | – Komposisjon |
| Ole-Henrik Moe jr. | – Komposisjon |
| Halldis Hoaas | – Dramaturg |
| Ruth Marie Bottheim | – Lysdesign |
| Leif Hernes | – Lysdesign |
| Gry Bech-Hanssen | – Danser |
| Gry Kipperberg | – Danser |
| Sunniva Egge Sipus | – Danser |
| Line Tørmoen | – Danser |
| Ole-Henrik Moe jr. | – Musiker |
| Rolf Lennart Stensø | – Musiker |
| Karl Henrik Børseth | – Foto |
| Helge Reistad | – Foto |
| Karene Lyngholm | – Produsent |
SCENOGRAFI: Dansdesign
| 17. des. 2002 – Parkteatret Scene | Urpremiere |
Margrete Kvalbein, 19.12.2002, Verdens Gang [Oslo]:
"Lekent og dynamisk. [...] Fire kvartetter i sprekt dynamisk samspill mellom lyd og bevegelse, dansere og musikere. Dansdesign holder koken. [...] Fra det myke, lette, til det spretne, energiske – og innimellom borti det klovnete. Det risses opp små tegninger, spilles med assosiasjoner til ballettens språk eller til sosiale gester, alt satt sammen med smak for en som regel passelig veksling mellom balanse og ubalanse. [...] Etter tre kvartetter bestående av to dansere og to musikere i sving, bombarderes vi av cymbal-klang, før Ole Henrik Moe inntar scenen med fela si. Han spiller til buehårene flagrer, mens alle tre danserne leker med ham og musikken hans. Det blir en finale som tar med seg det beste i en forestilling som er kompleks og krevende, men ikke virtuos, spenningsfylt, men likevel helhetlig. Dessuten fungerte Parkteatret utmerket som ramme: Åpent, uformelt – med en egen slags verdighet. Det passer det i grunnen å si om forestillingen også."