Tittel Filtype Publiseringsdato Last ned
Artikkel av Helge Reistad om Dansdesign fra 1978 til 2011 pdf 2011 Last ned

Ubudne Gester

Ubudne Gester (2002) var en danseproduksjon av DansdesignUbudne Gester ble urfremført på Parkteatret i Oslo. 

Koreografer var Anne Grete Eriksen og Leif Hernes.

Informasjon

(Objekt ID 67269)
Objekttype Produksjon
Premiere 17. des. 2002
Produsert av Dansdesign
Publikum Ungdom
Uttrykksformer Dans, Ungdomsforestilling
Spilleperiode 17. des. 2002  
Nettsted dansdesign
Les mer

KILDER:

Dansdesign, dansdesign.com, 19.10.2016, http://dansdesign.com/blog/Productions/Ubudne%20Gester/index.html

Helge Reistads privatarkiv. Giver: Helge Reistad, 27.10.2016

Reistad, Helge: Dansdesign 1978-2011. 33 år i dansektitkernes søkelys. Teater & Eftf AS, Oslo 2011

Medvirkende (16)
Navn Rolle
Anne Grete Eriksen – Koreografi
Leif Hernes – Koreografi
Harald Fetveit – Komposisjon
Ole-Henrik Moe jr. – Komposisjon
Halldis Hoaas – Dramaturg
Ruth Marie Bottheim – Lysdesign
Leif Hernes – Lysdesign
Gry Bech-Hanssen – Danser
Gry Kipperberg – Danser
Sunniva Egge Sipus – Danser
Line Tørmoen – Danser
Ole-Henrik Moe jr. – Musiker
Rolf Lennart Stensø – Musiker
Karl Henrik Børseth – Foto
Helge Reistad – Foto
Karene Lyngholm – Produsent
Øvrige medvirkende

SCENOGRAFI:  Dansdesign

Spilleplan
Presseomtale

Margrete Kvalbein, 19.12.2002, Verdens Gang [Oslo]:
"Lekent og dynamisk. [...] Fire kvartetter i sprekt dynamisk samspill mellom lyd og bevegelse, dansere og musikere. Dansdesign holder koken. [...] Fra det myke, lette, til det spretne, energiske – og innimellom borti det klovnete. Det risses opp små tegninger, spilles med assosiasjoner til ballettens språk eller til sosiale gester, alt satt sammen med smak for en som regel passelig veksling mellom balanse og ubalanse. [...] Etter tre kvartetter bestående av to dansere og to musikere i sving, bombarderes vi av cymbal-klang, før Ole Henrik Moe inntar scenen med fela si. Han spiller til buehårene flagrer, mens alle tre danserne leker med ham og musikken hans. Det blir en finale som tar med seg det beste i en forestilling som er kompleks og krevende, men ikke virtuos, spenningsfylt, men likevel helhetlig. Dessuten fungerte Parkteatret utmerket som ramme: Åpent, uformelt – med en egen slags verdighet. Det passer det i grunnen å si om forestillingen også."