Farvel til Eddy Belleguele

KILDER:

Nasjonalbiblioteket, festivalprogram for Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival 2017, overlevert Sceneweb 22.03.2022

Nasjonalbiblioteket. Sesongprogram fra Det Norske Teatret 2016 - våren 2017. Overlevert Scenewebarkivet 08.01.2021

Lillian Bikset, Et preg av ekthet, Dagbladet, 22. november 2015:

"I hele sin karriere som regissør har Kjersti Horn vært opptatt av utenforskapet. Følelsen av og realitetene i å være annerledes enn andre, å stille seg og å bli stilt utenfor. Farvel til Eddy Bellegueule passer inn i dette. Den sterkt selvbiografiske romanen av Édouard Louis, selv født som Eddy Bellegueule, beskriver en vanskelig barndoms- og ungdomstid som homofilt mobbeoffer. (...) Forestillingen har preg av minnekarusell, en løselig tankestrøm der fortellinger og refleksjoner fra tiden i landsbyen samles i en tilsynelatende uplanlagt, uprioritert struktur. Uttrykket er upolert, med en tilsiktet rufsete umiddelbarhet, som om dette var en spontan beretning, ivrig og inderlig. Som i boka blander språket stilnivåer, dels tilhørende Eddy da, direkte, enkelt, noen ganger vulgært, noen ganger barnlig, og Édouard nå, mer sofistikert i ordforråd og karakteristikker."

Demian Vitanza, Gesten og den andres ansikt, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, dato ukjent:

"En annen sentral forskjell mellom roman og oppsetning ligger i hvordan de direkte replikkene framstår. Det er noe ganske annet å sitere det ens mor sier, nærmest som en objektiv sannhet, og å personifisere sin egen mor gjennom de samme replikkene. Det viktige her er at det ikke er skuespilleren Johnsen som veksler mellom å spille Édouard Louis og hans mor, men snarere fortellerkarakteren, Édouard Louis, som inntar rollen som sin egen mor. Altså, Johnsen spiller Louis som spiller sin mor. Med dette grepet, forsvinner enhver påtatt distanse, og fortellingen dykker dermed inn i noen helt sentrale paradokser: Hvordan kan man komme seg vekk fra noe som er del av en selv, men som man selv aldri har vært en del av? Hvordan kan man elske seg selv hvis man forakter sitt opphav? Hvordan kan man samtidig elske og forakte de samme menneskene? (...) Et forsøk på å forsone seg med den andre, ved å bli den andre, ved å ta på seg den andres ansikt. Slik blir Édouard Louis sin egen mor, sin egen far, og sin egen overgriper: de to guttene på skolen som spyttet ham i trynet og banket ham dag etter dag. Skuespillerprestasjonen som kreves for å gjennomføre dette er ikke ubetydelig, og Emil Johnsen lykkes godt."