1930 - Diktatoren

På Oslo Nye Teaters hjemmeside står blant annet dette om 1930 - diktatoren:

"Statsteatret ønsker velkommen til sjette forestilling i deres prosjekt av ti produksjoner dedikert rettskrivingen av Norgeshistorien.

(...)

Den mektige teatersjefen Sven Elvedal er konkurs. Teatret skal stenges, venner og kollegaer skal kastes ut i håpløs arbeidsledighet. Kulden fra 30-tallets armod fester uvegerlig sitt iskalde grep om dem alle. Men, vent! Inn fra venstre kommer den barmfagre Hilda Hendriksen. Med henne følger det penger, men også uhyre sterke føringer. Hun har skrevet en hyllest til den nye politiske stjernen på himmelen, en mann ved navn Quisling. Kunne teatret være interessert i å framføre denne hyllesten? Etter mye om og men takker Elvedal ja. Og fra den dagen er helvete løs.

Verken livet eller teatret blir noen gang det samme. Veien mot premieren blir en reise i frykt, fordommer, intriger og brutal maktkamp. Det hele blir frekt, fornøyelig og fullstendig fascistisk."

KILDER:

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 15.02.2016

Oslo Nye Teater, www.oslonye.no, 08.05.16, http://oslonye.no/1930-diktatoren/

Lillian Bikset, Med skamløs forenkling skal folket forføres, Dagbladet 10. mai 2016:

"1930 - diktatoren bygger på vissheten om at dersom floskler bare blir generelle nok, er de tilnærmet umulige å slå tilbake. Selve mangelen på substans og sammenheng er det som får alle noenlunde saklig funderte motargumenter til å virke som om det er de som avviker fra tema. Men like mye som 1930 - diktatoren er en oppvisning i propagandaens lettkjøpte retorikk, dens skamløse forenklinger og dens simple fiendebilder (det vil si antisemittistisk karikatur), er den en framvisning av hvor mye egeninteresse har å si for viljen til å la seg overbevise.Enten det en ønsker seg er sex, posisjon eller penger, kan en alltids bedrive det selvbedrag det er, å fortelle seg selv at det en vil oppnå også gagner et større fellesskap. (…) Statsteatrets fartsfylt lekne folkelighet gir en etter hvert gjenkjennelig grunnsignatur. Denne varieres fra gang til gang gjennom ny tilførsel av metateatral referansehumor, stadig fra nye sjangres stilgrep.Denne gang forsyner kompaniet seg grådig fra film noir-verktøy, fra propagandafilmens stiliseringsvirkemidler og radioteatrets rikdom av lydeffekter. De bruker tidsmarkører fra vaudeville, fra jazzdans og revyviser med heisann-hoppsann-humør, og de pakker inn tilstrekkelige mengder med lytehumor til at tilskueren også kan måtte føle på sine egne fordommer, alternativt sine egne reflekser av politisk korrekthet, underveis."