Lady Charles og Prince Diana

KILDER:

Bäckström, Per og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde. Novus Forlag. Oslo 2011

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S. Oslo 1998

Erik Pierstorff, 26.11.1981, Dagbladet [Oslo]:
"1) Wencke Mühleisen malte sine medspillere (Ladyen og prinsen?). 2) Wencke Mühleisen malte seg selv - det vil si: kun sine kjønnsdeler. 3) Wencke Mühleisen malte en herre som meldte seg frivillig blant publikum. som man skjønner, var det e nmalerforestilling. Fra Dagbladet, som aldri tar lett på kulturelle evenementer, var også kunstanmelderen møtt frem. Han sa imidlertid det var teater.

I så fall ikke i den konvensjonelle forstand. Forestillingen begynte med at seksuelt provoserende kvinner og menn, uhyre sparsomt påkledd, ålet seg ut og inn mellom publikum som på forhånd satt tett nok på den lille Scene 7. Dels kysset de på publikum, dels skjelte dem ut. Tror jeg da - denne delen druknet i nyveiv-musikk. Det var ikke mulig å høre hva noen sa. Ordet skulle da også vise seg å spille en ubetydelig rolle i forestillingen. [...]

Det ble ganske møkkete etter hvert på scenen. - Det var det, sa Wencke Mühleisen og sendte dem ut i dusjen. Så snakket hun litt om vår samtid, som hun ikke hadde mye til overs for. [...]

Jeg oppdager at jeg ikke får frimodighet til å bruke uttrykkene i deres folkeligste form. Wencke Mühleisen får det. Og etterpå trakk hun opp skjørtet, viste seg frem og malte musa rød. Det ble gjort med en slags obskøn uskyldighet som jeg fant beseirende. Det var selvfølgelig litt ekkelt med all den dryppende rødfarven, men Mühleisen har et varmt smil og er grei og endefram. Så forsåvidt var det latterlig nok at hun la frem sitt problem for oss: en mann for natten! Ikke en hvilken som helst mann heller - sensibel måtte han være.Og den beste måten å finne det ut på, var om noen ville komme opp på scenen og danse med henne? Her ble lyset satt på publikum. Og etterhånden var det et par som meldte seg."

Harald Flor, Dagens tema. Går sånt an?, 27.11.1981, Dagbladet [Oslo]:
"Man skal huske at Wencke Mühleisen bakgrunn er Freuds og Reichs hjemland Østerrike. Der er begrepet "Selbstardstellung" et velkjent begrep, delvis som terapeutisk metode, delvis som et kunstnerisk virkemiddle. Under Wencke Mühleisens forestilling gjenkjente jeg elementene fra denne retningen som jeg så ofte er blitt konfrontert med, så sjokkert ble jeg ikke. Jeg skulle gjerne hørt henne på Blindern der hun redegjorde for forestillingens idemessige grunnlag." 

Sidsel Mørck, De nye fordommerne, 21.12.1981, Dagbladet [Oslo]:
"I vår forslukenhet etter det nye, kan kanskje neste forestilling dreie seg om do og potte, tiss og bæsj for åpen scene. Så vidt jeg vet er heller ikke det gjort før, men det er ikke mer interessant av den grunn."