Fugletribunalet

Heddajuryen oppga følgende begrunnelse:

"Vinneren av Heddaprisen for beste kvinnelige skuespiller viser et sjeldent mot, og en sjelden evne, til å blottstille seg selv i den figuren hun portretterer. Hun får prisen for en usedvanlig nyanserik tolkning av en skikkelses indre tanker og følelser. Dette vitner ikke bare om en dyp forståelse av figuren hun bringer til live, men viser også en særegen evne til å være ærlig og åpen i sin formidling.

Prisen for beste kvinnelige skuespiller går til Marie Blokhus."

På Det Norske Teatrets hjemmeside står blant annet dette om Fugletribunalet:

"Dette er ein psykologisk thriller om historikaren og tv-kjendisen Allis Hagtorn og hennar flukt frå ein pinleg kjærleiksskandale med påfølgjande offentleg skittentøyvask. Ein flukt, skal det vise seg, frå vondt til verre. I eit forsøk på å reinse seg sjølv frå skamma og begynne eit nytt liv, søker ho jobb som hushjelp i heimen til ein mann som bur for seg sjølv i eit gammalt hus langt unna sivilisasjonen. Men det enkle, reine livet i pakt med naturen viser seg å vere mykje meir komplisert enn ho hadde trudd, og ho viklar seg inn i eit farleg drama.

(...)

Agnes Ravatn debuterte i 2007 med romanen Veke 53. Ho er òg kjent for sine skarpe, underfundige og forbrukarvennlege essay i Dag og tid og Dagbladet. Fugletribunalet er den første boka av Ravatn som blir dramatisert for scenen."

Fugletribunalet brakte Agnes Ravatn P2-lytternes romanpris i 2013, og den fikk også en pris fra Foreningen !les, kalt Ungdommens Kritikerpris, i 2014.

KILDER:

Det Norske Teatret, www.detnorsketeatret.no, 11.03.2015, http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/fugletribunalet/

Heddaprisen, heddaprisen.no, 20.05.2015, http://www.heddaprisen.no/pub/heddaprisen/main/?aid=1306

Heddaprisen, heddaprisen.no, 21.06.2015, http://heddaprisen.no/pub/heddaprisen/main/?aid=1367

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 23.01.2015

Nasjonalbiblioteket, forestillingsprogram overlevert Sceneweb, 21.10.2015.

Lillian Bikset, Frykt og forståelser, Dagbladet 21.03.2015:

"Hun er det vingeskutte mennesket. Hun er skammen. Hun er driften. Hun er overlevelsen og seksualiteten. Hun er sårbarheten. Hun er ensomheten og hun er den skummelt tilpasningsvillige fleksibiliteten. Hun er tørsten, etter aksept, etter godhet, etter nærhet, etter varme. Hun er skaden som oppstår når tørsten ikke stilles. Hun er det kroppsliggjorte spørsmålet om hva som gjør at traumatiserte mennesker så lett blir utsatt for nye traumer. Hun er svaret på det samme. Som Allis Hagtorn er Marie Blokhus alt dette, og fremdeles mye mer. Hennes kropps-, stemme- og ansiktsbruk rommer utallige presise nyanser. (...) Ingrid Weme Nilsens dramatisering og Marit Moum Aunes iscenesettelse av Agnes Ravatns roman utvider og utvikler forståelsen av Allis Hagtorns psykiske tilstand, og av dynamikken mellom henne og Bagge.Det som i boka er intelligente antydninger blir i sceneversjonen til billedrik, innsiktsfull kompleksitet."

Jon Selås, Dødsdans på bristepunktet, VG 21.03.2015:

"Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det er helt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten. Men det holder; Det Norske Teatret presenterer en utmattende god forestilling. (...) Det blir en spenstig sjangerblanding ut av dette; delvis bekjennelseslitteratur, delvis (nesten) komedie, delvis heimstaddiktning, delvis erotikk, delvis drømspill, delvis thriller, delvis horror. Marie Blokhus er modig og perfekt som Allis, Niklas Gundersen en åresprengt mørkets atlet av et mannfolk."

Mode Steinkjer, Svart som havet, Dagsavisen, 23.03.2015:

"Det er alltid stor usikkerhet forbundet med å dramatisere samtidslitterære tekster, men i bearbeidingen av Agnes Ravatns Fugletribunalet klaffer det meste. (...) Spillestilen gir Allis letthet, humor og sensualitet. Hun blir skjør og sterk på samme tid, og redd, forskremt og utspekulert når hun snur ryggen til seg selv og går inn i det usikre som etter et farlig dragsug. Det er en solid og leken rolleprestasjon av Blokhus, og teksten er som spillet, kretsende rundt tiltrekningen og den dulgte seksualiteten. Det finnes ingen formildende snarveier ut av en historie som er svart som den opprørte sjøen, og mot den uunngåelige slutten har ikke fuglene bare nebb, de har klør også. Slik blir Fugletribunalet en sjeldent gripende teateroppsetning som gir varige arr og merker."

Therese Bjørneboe, Fugletribunalet forfører ikke publikum, Aftenposten 23.03.2015:

"Teaterversjonen forsterker chick-lit-faktoren i Agnes Ravatns Fugletribunalet. (...) Marie Blokhus har en forfjamset spillestil og et barns fortvilelse. Det forsterker chick-lit-faktoren i Ravatns roman, og gjør rollefigurene flatere. Men det er ikke nødvendigvis en 'feillesning'. I boken utløses Allis' nesegruse forelskelse i Bagge av at han innfrir så fullstendig som et mannlig sex- og fascinasjonsobjekt. Det snedige er at han er klar over sin egen virkning, og det gir ham et forsprang på henne."

Karen Frøsland Nystøyl, I fuglenes rike, NRK 23.03.2015:

"Det er nærmest noe ibsensk over Agnes Ravatns prisbelønte roman Fugletribunalet. Hemmeligheter dras smertefullt frem i lyset, hemmeligheter som har en høy pris. Å ta Ravatns roman til scenen er i utgangspunktet ingen dum ide. (...) På scenen blir Allis' indre liv spilt ut, hennes drifter og ønsker er tydelige. Det fysiske spillet mellom Allis og Bagge er rikt på nyanser. Måten de spiser på, plasserer karakterene tydelig. Bagge sleiker i seg maten, Allis spiser dannet. Hånden representerer måltidet, og det er talende scener når Bagge glupsk nærmest glefser i seg sin egen hånd. Allis' tydelighet og rake rygg (selv om hun er en skandalisert kvinne i et undertrykkende herre-tjener-forhold) gjør at Bagges tone mot henne virker mildere enn i boken."

Tora Optun, Fuglene vet, Morgenbladet 26.03.2015:

"Agnes Ravatns roman Fugletribunalet er blitt til levende intimteater om skammens mange nyanser og trangen til å rømme når ting blir vanskelig. (...) Allis søker ikke tilflukt for å bedrive selvransakelse, men for å skape seg om til en annen. (...) Det er vanskelig å forestille seg hvem som bedre kunne ha bragt henne til live enn Marie Blokhus. Hennes ærlige og åpne spillestil fungerer svært godt i denne betroende fortellerformen. Blokhus fremviser mesterlig det brede spekteret i figuren Allis gjennom å veksle mellom humor og alvor, selvinnsikt og selvbedrag. Hun lar oss føle med Allis og greier på imponerende vis å uttrykke den livsbejaelsen som tross alt preger hennes selvutslettelsesprosjekt."

Hedda Fredly, Hud og gråt, Scenekunst 30.03.2015:

"Men hvor lett er det egentlig å forlate alt og omskape seg selv? I Det Norske Teatrets sceneversjon av Agnes Ravatns suksessroman fra 2013 kommer det enda tydeligere fram enn i boka hvor ambivalent Allis føler og tenker rundt alle sider ved livet: alle valg hun må ta eller unngå å ta, hvordan hun oppfatter seg selv, hva hun egentlig føler og burde føle. Tilbaketrekninga til huset i skogen og arbeidet for Bagge blir et slags bergmansk nullpunkt hvorfra Allis ser sitt eget liv i perspektiv: barndommen, voksenlivet så langt, framtida - alltid vekslende mellom sterk selvtillit og sårbarhet. (...) Den konstante vekslinga mellom hellig overbevisning rundt egne valg og bunnløs sårbarhet er noe som gir boka nerve, og i sceneeversjonen er det mesterlig framstilt av Marie Blokhus."