Vi tygger på tidens knokler

På Nationaltheatrets hjemmeside står blant annet dette om Vi tygger på tidens knokler:

"Fire unge mennesker møtes på et seminar som varer i 40 dager og 40 netter. De bader i gjørme, spiller gitar, danser salsa og snakker om alt fra hagehold til ensomhet og menneskets utvikling gjennom noen tusen år. De reflekterer over om mennesket har en kjerne og hvordan denne kjernen i så fall utvikler seg i takt med verdenshistorien. Kanskje vi hadde det bedre da vi levde for hundre, tusen og kanskje hundretusen år siden?"

Terrorisms-prosjektet går fra 2013 til 2015, og omfatter teatrene Staatsschauspiel Stuttgart fra Stuttgart i Tyskland, det norske Nationaltheatret, Jugoslovensko Dramsko Pozoriste, Beograd, Serbia, det israelske nasjonalteatret Habima i Tel Aviv, Young Vic Theatre i London, England og Comédie de Reims, Frankrike. Opprinnelig skulle også det palestinske teatret Shiber Hur delta, men trakk seg.

Sommeren 2015 vil alle forestillingene som er produsert som del av Terrorisms-prosjektet vises på en festival i Stuttgart, Tyskland.

KILDER:

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 26.11.2014

Nationaltheatret om Vi tygger på tidens knokler, www.nationaltheatret.no, 16.02.2015, http://www.nationaltheatret.no/Vi+tygger+p%C3%A5+tidens+knokler.b7C_wRrUXj.ips

Den Europeiske Teaterunionen, www.union-theatres-europe.eu, 16.02.2015, http://www.union-theatres-europe.eu/UNIQ142408399622240/en/terrorisms

Lillian Bikset, Dagbladet, Eksistensialisme light, 15. januar 2015:

"Vi tygger på livets knokler (SIC) bruker det lettvint-filosofiske til å gjøre narr av det lettvint-filosofiske. (...) Vi tygger... beskriver en samfunnstendens der selvopptatthet og omtrentlighetskunnskap fører til perspektivløshet og mangel på empati. Det er underholdende - jeg vet ikke om jeg noen gang før har ledd så mye, så intenst eller så overrumplet på teater - men en skal være svært velvillig innstilt for å kalle det viktig. Er en det, kan en si at forestillingen handler om mennesket som natur kontra mennesket som kultur, og at dens grunnmotiver - forståelse og fremmedgjøring - er forutsetninger for fellesskap, både i trygghet og terror. Men da nærmer en seg det abstraherende metanivået som forestillingen finner sin humor i. Banaliteter forkledd som dypsindigheter er nettopp grunnlaget for forestillingens forunderliggjøring."

Therese Bjørneboe, Aftenposten, Intelligent, dyktig og vanvittig morsomt selvrealiseringens tidsalder (SIC), 19. januar 2015:

"Skuespillernes avspente og tilforlatelige spillestil skaper en trivelig atmosfære, som er en forutsetning for at de også gir oss den litt svimle og ubehagelige følelsen av å se vårt eget bakhode i speilet. Hver av skuespillerne har minst ett virtuosnummer, som Ole Skjelbreds sang Como el viento, Akkurat som vinden. Men det er Olav Waastad, som ser ut som en pedantisk, veslevoksen 12-åring, som i sterkest grad gir ansikt til den bisarre uvirkelighetsfølelsen i denne forestillingen. (...) På Amfiscenen utvikler det seg til en jakt på det naturlige mennesket. I andre del er skuespillerne nakne, men dekket av gjørme. De leker alfahanner, men på en mindfulness-måte som avslører et skrikende behov etter en stedstilhørighet, som også gjelder kroppen."

Chris Erichsen, Scenekunst, Alt og ingenting - og terrorisme, 19. januar 2015:

"De fire mennene, som framstår med skuespillernes egne fornavn, har vært på seminar i det bibelske tidsrommet 40 dager og 40 netter. Dette beretter de om mer eller mindre kronologisk fra dag til dag. Det hele framstår som et kurs i det å takle hverdagen, omtrent som i det gamle testamentet. Og her er mye bibelsk absurditet. Det vrimler, som i Bibelen, av detaljerte beskrivelser av trivialiteter og lange oppramsinger (...) Linken til terrorisme og til hva som helst annet er det opp til tilskueren å finne selv - eller ikke. Men det er nærliggende å oppsøke den i forestillingens oppmerksomhet mot kombinasjonen av tomhet og selvdyrking - meningsløsheten satt i system."